Skolegudstjenester har lenge vært et tema for debatt i Norge. Hva egentlig skjer under disse gudstjenestene, og hvordan er de utformet for å imøtekomme et mangfold av tro og livssyn?

Disse samlingene er ikke som vanlige gudstjenester; de søker å feire tradisjoner, spesielt i forbindelse med høytider som jul. Juleevangeliet står sentralt, men det er et poeng at gudstjenesten ikke skal være forkynnende. Det er blitt påpekt at selv om det ofte synges tradisjonelle julesanger og det kan være elevopplevelser som foregår, må man ta hensyn til alle deltakere.

Det dukker opp spørsmål knyttet til bønner og deltakelse: mens presten kan si noe som «nå skal jeg be en bønn» for de som ønsker å lytte, er det essensielt at ingen presses til å delta. Det legges stor vekt på dialog mellom skolen og kirken for å sikre at alle elever kan være med, uavhengig av deres religiøse bakgrunn.

Det er en økende debatt om hvorvidt disse arrangementene faktisk inkluderer religiøse elementer, og Human-Etisk Forbund har uttrykt bekymring for at skolegudstjenester fortsatt oppfattes som trosutøvende. På den annen side hevder kunnskapsministeren at de omfattes ikke av forbudet mot forkynnelse i skolen, og dermed kan de fortsette å være en del av skoletradisjonen. Bevisstheten om balansen mellom formidling og forkynnelse er uansett blitt tydeligere over tid.

Men hva skjer med forståelsen av hva en gudstjeneste er når vi tar bort elementene av tro og forkynnelse? Ifølge kildene har gudstjenester fortsatt elementer som salmesang og formidling av juleevangeliet, men de er designet for at alle barn skal kunne delta.

Enkesens spørsmål er at når skal det skje endring? For det er ingen tvil om at det er en del av norsk kultur å opprettholde tradisjonen med julegudstjenester, men de må gjøres med omhu for ikke å ekskludere noen. Det har vært tilfeller der skolegudstjenester tilsynelatende ikke har vært i tråd med reglene om valgfrihet eller informasjon for foreldrene, og det er avgjørende å ha klare retningslinjer.

Kirken og skolene står sammen i mange lokalsamfunn for å tilby et fruktbart samarbeid, og skolens julegudstjeneste har fått en sentral plass i denne kulturutvekslingen. Til syvende og sist dreier det seg om å formidle tradisjon, kultur og fellesskap, men med rom for å respektere alle tro og livssyn som finnes i samfunnet vårt. Kan vi klare å finne balansen? Klart vi kan, og det er nettopp i slike dialoger at løsningen kan finnes.