Kommunene i Norge står overfor enorme underskudd, som fører til trusler om stengte skoler, barnehager og velferdstilbud. Kommunesektorens organisasjon (KS) peker på dyrtid og høye renter som hovedårsaken, og krever et tilskudd på ytterligere 10 milliarder kroner fra staten.

Imidlertid viser det seg at det reelle problemet i stor grad kan tilskrives lønnsoppgjørene, som har en dramatisk innvirkning på kommunenes økonomi. Dette kan tolkes som et koordinert samarbeid ledet av LOs sjeføkonom.

Reallønnsveksten i Norge har vært lav de siste årene, og i 2022 opplevde vi en nedgang på 1,1 prosent. Nå som Norges Bank har økt styringsrenten til 4,5 prosent mot slutten av 2023, har det vært stor debatt om hvordan vi skal håndtere denne økonomiske nedgangen. Statsministeren og finansministeren lover at 2024 skal bli året der alle skal få bedre råd, men er dette realistisk?

Lønnsoppgjøret for kommunal sektor resulterte i en økning på 5,2 prosent, som er på nivå med frontfagene. Dette har ført til betydelige kostnader, ettersom lønnsveksten for kommunalt ansatte i snitt vil koste kommunene omtrent 15 milliarder kroner det kommende året. Kommunene står dermed overfor et dilemma: Hvordan vil de finansiere disse økte kostnadene uten å straffe innbyggerne med høyere skatter eller kutt i tjenester?

I forkant av statsbudsjettet for 2025 har mange kommuner hevet alarmen om en forestående krise som truer med å ramme innbyggerne direkte. KS-leder Gunn Marit Helgesen advarer om at uten umiddelbar statlig støtte kan situasjonen bli katastrofal.

Situasjonen er blitt komplisert av det såkalte frontfagsystemet, som har fungert godt tidligere, men nå kan undergrave norsk økonomi. En svak krone fører til høyere etterspørsel og et økt press på lønningene, noe som kan føre til en lønns- og prisspiral – en situasjon som er direkte farlig i dagens økonomiske klima med allerede høye renter.

Krisemøtet mellom kommunalministeren og KS indikerte at det ikke er noen lett løsning på denne økonomiske utfordringen. Til tross for at kostnadene er økende og inntektene synker, har regjeringen fortsatt til gode å kreve ansvar for budsjettsprekkene.

Som vi så i landbruket, hvor kravene til ansatte er forankret i en modell som sikrer støtte fra statskassen, kan en lignende situasjon utvikle seg i kommunesektoren. Presset som legges på staten for mer oljepengebruk kan ha alvorlige konsekvenser for de langsiktige økonomiske løsningene i Norge.

Er dette en oppskrift på suksess eller en oppskrift på nedgang? Det som er klart, er at dersom denne trenden fortsetter uten en strukturell endring, kan det gå utover både kommunenes økonomi og kvaliteten på offentlige tjenester. Nå er spørsmålene: Vil kommunene klare å snu trenden, eller risikerer vi en ny bølge av nedskjæringer og innsparinger?