Nå er det slutt på parkeringa i Nilsbyen, ifølge lederartikkelen i Adressa. Men hva er logikken bak denne avgjørelsen? Det er viktig å verne om naturen, men vi må også sørge for at barn og unge får muligheten til å bruke den. Her ser vi et tydelig eksempel på hvordan byråkratiet kan hindre noe som faktisk gir verdi til lokalsamfunnet.

Klubbene som bruker Nilsbyen har hele 750 aktive medlemmer, hvorav majoriteten er barn og ungdom. På travle treningsdager er det over 300 barn som deltar, i tillegg til trenere og foreldre som også benytter anlegget.

Når det arrangeres skirenn, strømmer skiløpere fra hele Trøndelag til Nilsbyen. Meråker, Steinkjer, Rindal, Berkåk, Inderøy og Fosen er bare noen av de områdene som bidrar til økningen av aktive skiløpere. Med så mange innbyggere som ankommer med bil, er parkering en nødvendig del av arrangementet.

Nilsbyens parkeringsplass kan kun romme omkring 60 biler, og for å møte behovene har man i flere tiår benyttet deler av en myr som ekstra parkeringsareal, spesielt vinterstid når jorden er frostet. Dette er for å minimere skader på miljøet.

En ivrig naturverner anmeldte seg selv for parkering på myra i fjor vinter, noe som førte til at kommunen har engasjert forskere ved NTNU. Funnene deres konkluderer med at det øverste laget på myra er komprimert, men at myras evne til å lagre karbon forblir intakt.

Ironisk nok må en myr i Nilsbyen reddes, mens en annen myr bare en kilometer unna blir permanent nedbygd for en ny Rema-butikk. Hvor er logikken? Den tilsynelatende forkjærligheten for grønt skifte og dyrebeskyttelse er så inkonsekvent at det faktisk hindrer barn i å delta i aktiviteter som betyr noe for deres utvikling.

Mange av skiløypene i marka går også på myr. Vil vi da også stoppe prepareringen av løyper for å beskytte disse områdene? I tillegg har vi allerede opplevd nedbygging av myr under rehabiliteringen av stier mellom Granåsen-Rønningen og til Storheia. Det virker ikke som en rimelig løsning å stenge områder for barna, når noen myrområder blir ofret for bygninger.

Å reise kollektivt til Nilsbyen er alt annet enn enkelt. For mange vil det innebære bussbytte, 800 meter med skiutstyr i motbakke, og deler av turen går langs ubrøytede fortau. Dette gjør terskelen for deltakelse altfor høy.

Hvordan kan vi forvente at barn og deres familier skal delta på trening og konkurranser når det ikke legges til rette for dem? Skiskolen i Trondheim har som bærekraftmål å rekruttere flere unge til skisporten. Skal dette lykkes, må vi gjøre det enkelt for dem å delta, ikke vanskeligere.

Det er ikke lett å være foreldre til barn som driver med skisport når tilgang og logistikken er en så stor utfordring. For en familie fra Strindheim ski er sambandet fra arbeid, til barnehage, trening og hjem en tålmodighetstest fra morgen til kveld. Slik er hverdagen for mange barnefamilier i Trondheim, og myndighetenes beslutninger ser ut til å gjøre det enda vanskeligere.

Kommunens klima- og miljøenhet foreslår alternative parkeringsmuligheter i Granåsen og ved Haukvannet, eller hos lokale butikker. Men er det virkelig praktisk for familiene å dra dit for å så gå en betydelig avstand til treningene? Jo kortere avstand, jo mer motivasjon; en enkel sannhet som kommunen ser ut til å overse.

Å ta barna med på vinteraktiviteter bør være en glede og ikke en logistisk utfordring. Kommunen må innse at god tilgjengelighet er essensielt for å opprettholde interessen og deltagelsen i barneidretten. Det er på høy tid at vi tar et oppgjør med slike beslutninger som hindrer barn i å delta i idrett, og at vi lar skiklubbene vinterbrøyte deler av myra for å sikre fortsatt tilgang til trening. Første steg i å opprettholde barnas motivasjon til skiidretten, er å sørge for at de kan komme seg til trening og konkurranser uten altfor mange hindringer.