I november 2023 ble det klart at Tsjad avsluttet forsvarspakten med Frankrike, noe som markerer slutten på en æra hvor franske soldater var tilstede i Afrika. Dette sentralafrikanske landet er ett av de siste som har distansert seg fra sin tidligere koloniherr, og flere andre land i Vest- og Sentral-Afrika følger etter, samtidig som de ønsker å styrke båndene til Russland.

Internasjonale stormakter er nå i en intens konkurranse om ressurser og innflytelse på kontinentet, ifølge Morten Bøås, seniorforsker ved Nupi, som spesialiserer seg på fred og konflikt i Afrika.

Afrika har rikelige mineralressurser som er avgjørende for moderne teknologi, og mange vestlige nasjoner, inkludert Frankrike, har historisk hatt stor innflytelse her. Men maktbalansen endrer seg raskt. Professor Glenn Diesen ved USN Handelshøyskolen peker på at Russland siden 2014 har skiftet fokus mot Afrika i et forsøk på å etablere større tilstedeværelse der, også på bekostning av europeisk innflytelse.

Ifølge Diesen er det flere afrikanske nasjoner med raskt voksende økonomier og rike naturalressurser, som nå vurderer samarbeid med Russland og Kina, som de ser på som alternativer til vestlig dominans. Denne endringen skjer samtidig med at Russland tilbyr russiske tjenester til afrikanske regimer, ofte uten mange av de betingelsene som vestlige land måtte kreve.

Til tross for utfordringer har Frankrike fortsatt en sterk kulturell tilstedeværelse i Afrika. Fransk språk og kultur er dypt integrert i mange afrikanske land, og det er en stor interesse for franske kunstformer, inkludert musikk og film. Denne kulturelle tilknytningen kan være en viktig ressurs for Frankrike i kampen om innflytelse, ifølge Bøås.

Det er imidlertid klart at Frankrike må tilpasse sin tilnærming. Bøås argumenterer for at Macron må dempe sin retorikk for å forbedre Frankrikes omdømme. Hvis den franske politiske kommunikasjonen endres kan det åpne for nye muligheter for samarbeid, og Frankrike kan omformulere sin rolle på kontinentet.

Russlands suksess har særlig vært merkbar i Den sentralafrikanske republikk, men de har også hatt vanskeligheter, som i Mali og Burkina Faso, hvor de har møtt motstand fra islamistiske grupper. I Mali, der Russland har forsøkt å erstatte fransk militær tilstedeværelse, opplevde de nylig flere tilbakeslag, inkludert angrep som skadet deres troverdighet.

Det er også en voksende frustration blant afrikanske ledere over Russlands begrensede evne til å levere moderne militært utstyr, særlig grunnet sanksjoner fra Vest-Europa og USA på grunn av den pågående krigen i Ukraina. Forklaringen fra Bøås er klar: Russland har ikke kapasiteter til å levere det som trengs i Afrika, og de afrikanske statene vil etter hvert søke seg mot andre alternativer.

Kampen om innflytelse i Afrika mellom Frankrike og Russland blir mer og mer kompleks. Det er en stor mulighet for både nasjoner å omforme sin tilnærming og gjenopprette forhold som tidligere har vært basert på kolonialisme og utnyttelse. Hvem vil dra nytte av dette skiftet, og hvilke konsekvenser vil det få for Afrikas fremtid? Den tiden vil vise, men det er klart at Afrika sjeldent har vært mer ettertraktet, og spillere på arenaen må være forberedt på å tilpasse seg en ny virkelighet.