I dag ble regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 offentliggjort, og det har allerede skapt sterke reaksjoner fra ordførerne rundt om i landet.

Birgitte Gulla Løken, ordfører i Larvik, er ute med en klar advarsel om at gapet mellom det Støres regjering lover og den virkeligheten som kommunene står overfor, er stort. Hun påpeker at de 6,8 milliardene mer i frie inntekter til kommunene ikke er tilstrekkelig for å håndtere de økende behovene. "Kommune-Norge er i krise nå, og vi trenger reelle løsninger," sier Løken.

Statsråd Erling Sande erkjenner at mange kommuner sliter med økte kostnader og skattesvikt som i stor grad forverrer situasjonen. "Vi må stille opp for å redde velferdstilbudene i kommunene," uttaler han.

Men isen er tynn. Petter Sortland, ordfører i Høyanger, kritiserer regjeringens statsbudsjett som en "tallbonanza" uten reell mening. Sortland mener at det eksisterer et betydelig avvik mellom Kommunenes sentralforbunds estimater på 15 milliarder kroner i ekstra kostnader på renteregningene siden 2021, og det regjeringen faktisk foreslår.

Fantastiske forventninger til statsbudsjettet møtes av en dyster virkelighet for mange kommuner. Det er ikke bare tall; det handler om innbyggernes liv og tjenester. Med frykt for å måtte kutte i tjenester som eldreomsorg og skolefasiliteter står mange ordførere foran en potensielt katastrofal situasjon. I Midt-Telemark er trusselen om å komme på Robek-lista (kommuner under statlig kontroll) reell, noe som kan innebære strenge økonomiske restriksjoner og redusert handlingsrom for kommunen.

Med regjeringens tidligere lovnader om ekstra midler på 2,5 milliarder kroner, står det klart at lokalpolitikere krever mer enn bare små justeringer. "Vi må ha en helhetlig tilnærming for å sikre at vi kan fortsette å gi innbyggerne i kommunen de tjenestene de fortjener," fastslår Løken.

Det er klart at med økende kostnader, synkende skatteinntekter og en syklisk økonomi står fremtiden for kommunene på spill. Er regjeringen virkelig villig til å ta de nødvendige stegene og sørge for at kommunen får den støtten som kreves, eller vil vi se en ytterligere forverring av de sosiale tjenestene i Norge? Spørsmålet står ubesvart pensestrekt i luften.