Siden 2012 har vi som TV-seere vært trofaste tilhengere av Stjernekamp, men årets sesong har skuffet både fans og profesjonelle i musikkbransjen. Tidligere har konkurransen bestått av dyktige artister som utfordret seg selv i sjangere utenfor deres komfortsone, men nå har fokuset skiftet til dommerne.

I årets versjon av Stjernekamp har vi sett en endring i formatet som har gjort at dommerne nå fungerer som programmets hovedpersoner. Deltagerne, som i tidligere sesonger var i fokus, har fått en mindre rolle, hvor dommernes vurderinger og avgjørelser tar mer plass. De setter premissene for konkurransen, noe som har skapt usikkerhet blant artistene.

Det første programmet viste allerede tidlig hva vi kunne forvente. En deltager fikk walkover med en sang fra egen sjanger, mens en annen ble kastet ut i en utfordring som var langt utenfor komfortsonen hennes, og hun var dømt til å tape før seerne engang fikk si sitt. Slike tilfeldige avgjørelser skaper en følelse av urettferdighet som vi ikke har sett i tidligere sesonger.

I tillegg rapporteres det at mer enn halvparten av deltagerne i det andre programmet hadde minimal erfaring med dans. De fikk knapt nok tid til å øve seg før de skulle opptre. I tidligere sesonger ble det tatt hensyn til at profesjonelle artister har forskjellige måter å forberede seg på, men nå er det presset om å lære nye uttrykk og koreografier på kort tid som råder.

Det som også er bekymringsverdig, er det begrensede utvalget av deltagere. I motsetning til tidligere sesonger, hvor bredden var stor fra ulike musikalske sjangere som opera til hip hop, er årets gruppe i hovedsak preget av samtidspop. Aldersspennet er også smalere, noe som ytterligere reduserer variasjonen og mangfoldet vi er vant til.

Det mest slående er imidlertid dommernes dynamikk. Istedenfor en velbalansert vurdering av deltagerne og deres prestasjoner, ser vi nå dommerne som mer eller mindre utgjør en enhet der meninger kan variere fra uke til uke. Dette har ført til en spenningsfaktor som skaper mer usikkerhet enn underholdning. Seerne blir nå dratt inn i dommernes favoritter og uenigheter, snarere enn å få følge deltagerne på reisen.

Et interessant moment fra første program var da dommerne viste åpen uenighet, noe som skapte oppmerksomhet og kanskje også spenning. Men hva med deltagerne? Deres reise oppleves nå mer som en tilfeldighet enn som en kunstnerisk utvikling. For mange har Stjernekamp vært en døråpner til en vellykket musikalsk karriere, men det nye formatet kan faktisk skade artistene mer enn det gagner dem.

Selv om deltagerne var klar over de nye premissene før de gikk inn i konkurransen, ser det ut til at mange undervurderte hvor lite kontroll de ville ha over prosessen sammenlignet med tidligere sesonger. Programmet som en gang fokuserte på å fremheve talent og utvikling, har nå blitt en arena for dommerne hvor dyktige musikere risikerer å bli glemt i dramaet.

Det som har gjort Stjernekamp til en spektakulær opplevelse før, er muligheten til å følge deltagerne tett, se deres prosess og hvordan de vokser gjennom utfordringene. Men hvis trenden fortsetter, kan årets sesong bli husket mer for dommerkonfliktene enn for stjernesangene.