Det er ingen vinnere når Brann nå har bestemt seg for at 36-åringen, som har spilt over 250 offisielle kamper for rødtrøyene, ikke skal få ny kontrakt etter denne sesongen. Det må føles brutalt for Kristiansen selv. En tro spiller har slitt gjennom flere sesonger som en av Eirik Hornelands mest betrodte menn. Noen ganger føles fotballen rett og slett urettferdig.

Det var neppe en hyggelig beskjed å gi den sympatiske nordlendingen av Per-Ove Ludvigsen, og det ligger nok en del tid med diskusjoner bak avgjørelsen som nå er tatt.

Det vil overraske meg om alle er enige i den. Når vi snakker om «alle», er det sportssjefen, trenerteamet og daglig leder i hvert fall. Det er sportssjefen som formidler budskapet, men det er en avgjørelse flere har vært med på å ta.

De første reaksjonene var forutsigbare. Rettferdighetssansen vår sier at det er helt håpløst at en spiller som leverer på det nivået som Ruben Kristiansen har gjort, ikke skal få ny kontrakt. Vi unner ham ett år til i den røde drakten, selvsagt gjør vi det. At sportssjefen blir idiotforklart hører også med. Mange av oss mener at vi vet det beste for Brann, men de fleste slipper å leve med de valgene som tas på Kniksens plass.

En stor del av følelsen vi har nå, handler nettopp om følelser. Vi ser saken fra vårt perspektiv, som gir oss et bilde av virkeligheten. Jeg regner med at både sportssjefen og de andre som har vært involvert i avgjørelsen faktisk vet hele bildet, og ikke bare baserer seg på følelser.

Så la oss forsøke å legge bort følelsene et øyeblikk. Husker du nedturen etter forrige seriesølv?

Sølvet i 2016 og bronsen i 2017 endte med nedrykk i 2021. Vi husker feilene vi som helhet påpekte til ledelsen på Stadion i årene før nedrykket? Klubben hadde bundet opp store lønnsmidler i spillere som ikke var gode nok. Noen manglet også den rette holdningen. De fikk likevel forlengede kontrakter.

Gilli Rolantsson, Bismar Acosta, Kristoffer Barmen og Ludcinio Marengo – ja, til og med Fredrik Haugen på overtid. Den gang burde det vært tatt brutale valg tidligere.

Suksessen den gang medførte at treneren fikk mer makt, også når det kom til spillerlogistikken. En treners målsetning er ofte mer kortsiktig enn klubbens. Jeg tror Eirik Horneland vet at han har startet på et maraton med Brann, men rent sikkerhetsmessig kunne det vært greit å ha Ruben Kristiansen i stallen til neste sesong. Uansett hvor glad vi i Bergen er i Branns trener, så må ikke han være den som styrer klubben. Det må de som står over ham i hierarkiet gjøre. Det har aldri gått særlig bra når enkeltpersoners interesser har fått styre på Stadion, enten det har vært treneren eller andre maktsyke ledere.

Brann investerer millioner av kroner i sitt akademi, og de har flere unge, spennende spillere i troppen som etter hvert må få en sjanse. Jeg forstår at Horneland ikke vil gi gratispass til noen inn på laget eller gi dem spilletid på bekostning av etablerte spillere, bare for spilletidens skyld. Dette vil skape uro de ikke trenger. Skal de unge få sjansen, må det bli færre etablerte spillere i stallen, og de nye spillerne som hentes inn må være førstelagsspillere, ikke benkeslitere.

Det er synd at det skal gå utover en hyggelig fyr som Ruben Kristiansen, og også Svenn Crone.

Brann gambler når de lar dem gå, spesielt med tanke på skadehistorikken til flere av de unge som klubben nå håper skal overta stafettpinnen. Det er en beslutning som potensielt kan smelle tilbake på dem. Eller, det er ikke dem, det er Per-Ove Ludvigsen som da vil bli slaktet. Derfor må vi alle følge med på hva denne beslutningen vil bety for fremtiden til Brann.