En ny og sjokkerende rapport fra VG avslører at norske kommuner har tvangsflyttet 116 personer mot deres vilje de siste fem årene. Dette reiser alvorlige spørsmål om hvordan samfunnet behandler sårbare grupper, spesielt mennesker med utviklingshemming.

Organisasjoner som jobber med utviklingshemmede og deres pårørende stiller spørsmål ved om de offisielle tallene faktisk er representative, og uttrykker bekymring for det de kaller "store mørketall". For mange er dette en påminnelse om at diskusjonen om tvang og tvangsflytting er mer aktuelt enn noen gang.

KS, Kommunesektorens organisasjon, påpeker at mange av de rapporterte tvangsflyttingene skjer ikke bare av økonomiske grunner, men også på grunn av mangel på kvalifisert personell. Dette viser en dypere systemfeil i den offentlige velferdsstrukturen.

Et tragisk eksempel på situasjonen er historien om Anita, som ble hentet for en "hyggelig utflukt" og aldri kom hjem igjen. Foreldrene hennes fikk i etterkant vite at hun var blitt flyttet til en nabo-kommune for å motta sine tjenester. Anita, som krever konstant oppfølging, ble dermed fratatt hjemmet sitt uten at foreldrene fikk si sitt.

Ifølge helsemyndighetene finnes det ingen offisielle tall på hvor ofte slike tvangsflyttinger finner sted. VG har derimot gjennomført en grundig kartlegging og avdekket at slike hendelser har skjedd i 116 tilfeller. Tom Tvedt, leder i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU), beskriver tallene som "hjerterått" og krever at det må settes klare politiske rammer for å stoppe dette.

Det er på høy tid at samfunnet stiller seg spørsmålet: Hvem har ansvaret for å redusere tallene på tvangsflyttinger? Tvedt mener at det er opp til kommunene å innføre endringer, men han understreker at Stortinget og Regjeringen må pålegge kommunene å handle.

Mens noen kommuner rapporterer om ikke å ha tvangsflyttet noen, finnes det fortsatt mange som kritiserer hvordan flyttingene er blitt håndtert, særlig uten noe formelt tvangsvedtak. Siljan kommune har for eksempel kategorisert Anitas flytting som en "endring av adresse for tjenesteutøvelse", noe som har vakt sterke reaksjoner fra berørte familier og organisasjoner.

Annette Jensen, leder for Handikappede Barns Foreldreforening, uttrykker bekymring over situasjonen og peker på at en tvangsflytting er én for mye. Hun påpeker at disse tallene virker alarmerende, og at det sannsynligvis finnes flere tilfeller som ikke er rapportert.

Hege Lalid, leder for Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende (LUPE), mener at holdninger i kommunene og pressede økonomiske forhold bidrar til denne uheldige trenden. "Det handler ikke bare om penger, men om menneskeliv og rettighetene til de som blir påvirket," sier hun.

Med mer enn 180.000 nye helse- og omsorgsjobber som trengs frem til 2060, ifølge regjeringen, peker Helgesen i KS på at situasjonen bare vil bli verre hvis ikke det tas grep nå. Det er klart at mange kommuner har en plikt til å gi best mulige tjenester, men i praksis er det et kontinuerlig kappløp mot kroniske bemanningsproblemer.

Når antallet flyttinger uten formelle vedtak øker drastisk, fra 10 i 2022 til 26 i 2023, er det tydelig at løsninger må finnes raskt for å forhindre at flere ender opp i situasjoner som Anitas. Det kreves handling fra både kommuneledelse, helseinstitusjoner og myndigheter for å sikre at alle innbyggere får den respekten og omsorgen de fortjener.