Russland står overfor en ny og urovekkende rekrutteringsstrategi der unge afrikanske kvinner, hovedsakelig mellom 18 og 22 år, blir lokket til Tatarstan for å produsere droner som brukes i krigen mot Ukraina. Denne strategien har fått økt oppmerksomhet, ettersom rekrutteringsprosessen involverer lovnader om gratis flybilletter, penger og opplevelser i Europa. I virkeligheten møter mange av disse kvinnene en hard og brutal virkelighet.

En av de mest foruroligende aspektene ved denne rekrutteringen er hvordan kvinner blir manipulert gjennom sosiale medier, hvor de tilbys en tilsynelatende lukrativ jobb. For å bli ansett som kvalifiserte, må de imidlertid bare gjennomføre et dataspill og ta en russisk språktest med bare 100 ord. Slike begripelige krav overskygger de farene som lurer.

Etter ankomst til den spesialiserte økonomiske sonen Alabuga, oppdager mange at de heller ikke får opplæring i serviceyrker, men blir satt til å sette sammen deler til angrepsdroner i fabrikker. Disse dronene er angivelig identiske med de som tidligere ble levert av Iran til Russland.

Ifølge intervjuer utført av det amerikanske nyhetsbyrået AP, opplever kvinnene lange skift under konstant overvåking, og de rapporterer om alvorlige helseproblemer på grunn av eksponering for etsende kjemikalier, uten tilstrekkelig beskyttelsesutstyr. En kvinne registrerte intens kløe og hudproblemer, noe som illustrerer de helserisikoene de fleste av dem står overfor.

Som en del av krigsinnsatsen, har Russland stått overfor en mangel på arbeidskraft, noe som forklarer rekrutteringen fra diverse afrikanske-land som Uganda, Rwanda og Nigeria, samt fra andre land som Sri Lanka. Mange kvinner jobber side om side med unge russiske arbeidere og sentralasiatiske nykommere, som også er involvert i dronetechnologi.

Overvåkingen av kvinnene er strengt, med ansiktsgjenkjenning og konstant videoovervåking, noe som gir klare tegn på et kontrollregime som skal holde dem i sjakk. De bor i delte boliger og blir transportert med buss til fabrikkene. Annonsering og rekruttering av kvinner, inkludert foreldreløse, har også blitt rapportert, med spesifikasjoner om hva man søkte i rekrutteringen.

Det rapporteres at disse fabrikkene har som mål å produsere 6000 droner innen 2025, men arbeidsforholdene ved fabrikken har blitt kritisert. Flere kvinner har uttrykt følelser av skam og anger over å ha blitt lokket hit, og én kvinne sa: "Jeg angrer på at jeg begynte her. Jeg forbanner dagene jeg begynte å lage disse dronene."

Det er uklarhet om hvordan de helseskadelige kjemikaliene påvirker de ansatte, samtidig som fabrikken, som står overfor gjentatte angrep fra Ukraina, har lite til ingen likestilling i arbeidsmiljøet. Kvinnene er underbetalte og mottar trusler om lavere lønn for å dekke utgifter de ikke kan kontrollere.

Den globale oppmerksomheten rundt disse forholdene har fått menneskerettighetsorganisasjoner til å råbe til sikkerhetspolitikk blant norske myndigheter og andre involverte nasjoner. Ugandas myndigheter har uttrykt bekymring for rekrutteringen og oppfordret til tiltak for å hindre utnyttelse av kvinner i hjelpeløse situasjoner.

Hvordan kan dette skje i dagens samfunn? Hvem tar ansvar, og hvordan vil det internasjonale samfunnet svare på disse urovekkende opplysningene?