Ah, hvordan kan man ikke elske dysfunksjonelle familier? Det finnes rett og slett ikke bedre underholdning. Kjærlighet, utroskap, hat, misunnelse – det er en eklektisk blanding av undertrykte følelser som brer seg ut i lyset som en mager grusomhet. Man sitter der med et smil om munnen og er glad for å ikke være midt i det.

I serien «Milliardærøya» har vi Trine Wiggen som briljerer i rollen som Julie Lange, en mor som absolutt ikke er den typiske Mor Godhjerta. Forholdet mellom henne og datteren Amy, stjernespelet av talentfulle Ragne Grande, er alt annet enn harmonisk. Julie er en kompleks karakter – langt fra en kjernefamilie-mamma. Faktisk kan man si at hun gjør selv Kjell Inge Røkke til en logrende hund i sammenligning.

Ingen familier er egentlig helt dysfunksjonelle, men ingen er heller helt normale. Det er nettopp denne blandingen av gjenkjennelighet som appellerer til oss. Hvem har ikke sitt eget spøkelse i skapet? Det som aldri blir nevnt, de skjulte hemmelighetene som kan eksplodere i ansiktet ditt når som helst. Når sannheten kommer frem, er det ofte som en eksplosjon.

«Milliardærøya» handler om makt og penger – mye makt og mye penger. Det som er spesielt med denne serien er hvordan de snur kjønnsrollene opp ned. Her er det kvinnene som er de maktsyke, mens mennene, som Kåre Conradis' karakter, fungerer mer som sideløpere, svevende rundt i silkeslabrakene.

Men «Milliardærøya» er ikke alene om å vise frem dysfunksjonelle familier. TV-serier som «Det perfekte paret», «Succession» og «Yellowstone» har alle fanget publikums interesse de siste årene. Og hvis vi ser helt tilbake i historien, kan vi trekke linjer til Bibelen, med kjente historier som Kain og Abel, hvor brorforræderi medfører tragiske konsekvenser.

Så hvorfor finnes det en dragning mot dysfunksjonelle familier i underholdning? I bunn og grunn er det trist, men samtidig er det en mørk humor som ligger bak. Man er ofte usikker på om man skal le eller gråte over de absurde situasjonene som utfolder seg.

Selv har jeg aldri ledd så mye som da jeg så «Hvem er redd for Virginia Woolf» på Trøndelag Teater. Dette var ekte nachspiel fra helvete, et ekko av hat og kjærlighet mellom Martha og George, som biter og slår med tungt ladede kommentar, men likevel har en slags kjærlighet hvorunder.

Humoren skjulte seg under lagene, og man kunne aldri forutsi når latteren ville sette seg fast i halsen. "Milliardærøya" gir meg lyst på mer. Jeg gleder meg til å følge familien Lange på deres dysfunksjonelle reise inn i mørkets hjerte – det kommer til å bli alt annet enn kjedelig!