Det var en desemberkveld i 2014. Catharina Chen, en talentfull fiolinist, og hennes kjæreste hadde nettopp forladt en idyllisk hyttetur i Hamars vakre natur. De var på vei tilbake til Oslo, men dansen mellom liv og død ventet på dem.

«Cath, lever du?» spurte kjæresten, fylt av fryktens fråde, mens de satt i en knust bil med bakenden mot et tre. Heldigvis var svaret ja; de overlevde. Men hvordan?

Den fatidiske kvelden, midt i en samtale om alt og ingenting, så Catharina en stor trailer nærme seg. Bilen deres befant seg i lastebilens blindsone, og i et avgjørende øyeblikk måtte kjæresten vrengte bilen over i det motgående kjøre- feltet for å unngå en fatal kollisjon.

«Vi så biler nærme seg, og jeg lukket øynene, forestilt meg det verste,» sa Catharina, nå for ti år siden med hunden Benji på fanget.

Traileren suste forbi, men deres lykke var kortvarig. Da de svingte tilbake i riktig retning, mistet de kontrollen; bilen deres spant inn i en annen bil før de traff autovernet og deretter treet. Det ble stille. En stillhet som var både skremmende og forløsende.

Heldigvis kom andre medtrafikanter dem til unnsetning. Helikopterpersonell sørget for at de var uskadd, men Catharina visste at de ville måtte takle mer enn bare fysiske skader. Hemmeligheten bak hennes suksess som fiolinist var ikke lenger tilstrekkelig. Ulykken fikk henne til å innse alvoret i psykiske traumer; noe hun aldri hadde verdsatt før.

«Før ulykken forsto jeg ikke hvorfor folk gikk til psykolog. Etterpå innså jeg at jeg trengte det,» minnes hun. Det var en reise fra å være en stadig strålende fiolinist til å oppleve de dypeste mørke sider av seg selv. Frykten for hva som kunne ha skjedd fulgte henne.

Kanskje var det ulykken som var gnisten som fikk henne til å innse at hun hadde levd et liv drevet av ytre forventninger, der ytelser og prestasjoner telte mer enn hennes indre følelser. Hun tok modige valg. To år senere, etter sykmelding og nedgang i karrieretrykket, bestemte hun seg for å ta et friår fra Den Norske Opera for å reflektere over hva hun virkelig ønsket i livet.

2017 ble året da hun opprør mot det hun følte var en livsløgn. Gjennom konserter for barn, som var mer uforutsigbare og åpne enn voksne, oppdaget hun friheten i å være seg selv. Catharina forsto at musikk ikke bare handler om prestasjonen – det er også om å være ekte, om å dele sårbarheten.

Et dramatisk valg kom da hun reiste en måned alene til Afrika. I Tanzania underviste hun barn, mens yoga og meditasjon på Zanzibar hjalp henne å finne indre ro. Opplevelser på Madagaskar forvandlet også hennes syn på natur og liv. Hun sprengte rammer hun selv hadde satt, og oppdaget at frihet ligger i å følge det som virkelig betyr noe.

De siste årene har hun fortsatt med å ta uvanlige valg; fra å flytte til Voksenkollen for nærhet til naturen, til å navigere i det hektiske livet som musiker. Ulike erfaringer har lært henne at det er en vanskelig balanse å opprettholde, spesielt etter nedstengningen av landet i 2020, hvor hun endelig fikk opp leve et mindre hektisk liv.

I dag kjenner Catharina på behovet for ny endring. «Ulykken har gitt meg perspektiv, men å ta de riktige valgene er fortsatt vanskelig uten å bli ristet skikkelig,» sier hun. Med frihet som kompass fortsetter hun sin musikalske reise, og vet at musikken vil følge henne uansett hva livet bringer. "Akkurat nå forbereder jeg meg til 'Nøtteknekkeren' og turneer med kjente musikere. Å øve på musikken er fortsatt en stor del av livet mitt, og jeg er takknemlig for å dele denne lidenskapen med verden."

Catharina avslutter med en refleksjon over det som virkelig betyr noe: menneskelige møter, ekte samtaler og nærhet gjennom musikk. Nå har hun funnet en balanse, et sted der hun kan være autentisk og trygg, selv midt i kaoset.