Hvorfor er det så få politikere som tør å stille spørsmål ved hvorfor folk blir sykmeldt? Er det slik at å rette fokuset mot de sykmeldte er en effektiv strategi for å unnvike ansvar for egen politikk?

I Norge har vi en høy yrkesdeltakelse blant personer mellom 15 og 74 år, noe som nødvendigvis betyr at noen av disse også vil bli syke. Selv om arbeidsledigheten er lav, har vi strenge regler for hvor mye fravær man får ha, med eksempelvis bare ti sykedager for syke barn sammenlignet med Sveriges 120. Har politikere og media vurdert hvordan dette påvirker sykmeldinger? I land med høyere arbeidsledighet og flere midlertidige ansatte blir ikke sykedager nødvendigvis registrert på samme måte, og det stilles ikke spørsmål ved hvorfor enkelte syke ikke får ansettelse.

Hva kan forklare at mange innen helse- og omsorg blir sykmeldt? Kan det være relatert til helseforetakene, som ingen politikere diskuterer, der nedskjæringer og innsparinger har blitt normen? Samtidig ansattes flere direktører med høye lønninger, mens helsearbeidere er belastet med underbemanning. Samhandlingsreformen bidrar til at pasienter raskt skrives ut før de er ferdig behandlet, noe som kan skape svingdørepasienter uten at helsepersonell får nødvendig opplæring eller bedre bemanning.

Feil prioritering av psykisk helsehjelp

Underbemanning er også et problem i barnehager, der økte krav til dokumentasjon møter behovet for flere omsorgsplasser. Vi står overfor lange ventetider for både undersøkelser og behandling, både innen somatikk og psykisk helsevern. Å kutte i psykisk helsevern mens flere unge sliter med psykiske problemer, nettopp når tidlig intervensjon er kritisk, vil ikke føre til færre sykmeldinger.

Videre er det på høy tid å prioritere forskning på kvinnehelse, et område hvor det er en stor andel kvinner i arbeidslivet. Dersom politikerne ønsker å redusere sykmeldinger, må de anerkjenne at mange syke arbeider deltid, men fortsatt må sykmeldes grunnet sine kroniske tilstander.

Det er også viktig å ta tak i arbeidsmiljøet. Målsetningene i IA-avtalen (Inkluderende Arbeidsliv) om redusert sykefravær er ikke oppfylt. Derfor bør vi spørre oss hvilke erfaringer syke og skadde har med IA-ordningen og hvilken innvirkning ledelsens tilnærming har på implementeringen. Hva skjer når selskaper slås sammen, og ulike arbeidskulturer møtes? Dette kan føre til en kynisk konkurranse om å redde egen stilling.

Dersom politikere ønsker å unngå ansvar, retter de ofte søkelyset mot de sykmeldte, med stor støtte fra media som søker klikk heller enn dyptgående spørsmål. Det er fortsatt leger som står ansvarlig for sykmeldinger, og det kreves en diagnose for å oppnå dette.

Kanskje det er på høy tid å flytte debatten over på hvordan politikerne planlegger å øke bemanningen innen helse og utdanning? Hvordan kan vi tiltrekke flere lærere? Bør kommuner få økte bevilgninger og retningslinjer for pengebruken? Hvordan kan vi forhindre at barn og ungdom opplever skolevegring eller faller ut av skolen? Skal vi fortsette å nedprioritere psykisk helsevern, eller kan vi øke bevilgningene til kvinnehelse? Hvordan kan vi forbedre arbeidsmiljøet?

Hva hvis politikerne begynte å svare på noen av disse spørsmålene før valget? Eller vil de fortsatt be syke og uføre om å ta seg sammen, selv når de står overfor enorme utfordringer?