Ivo de Figueiredo avslutter sitt tobindsverk om Edvard Munch med en presis penn, men hvor ble det av humøret og underholdningen? Dette er spørsmålet mange stiller etter å ha lest den siste delen av denne biografien.

«Velskrevet, veldisponert – men noe doserende» lyder det fra min tidligere anmeldelse av første bind, og dessverre kan mye av dette også sies om det avsluttende bindet.

De Figueiredo, som tidligere har fascinert leserne med sin detaljerte fremstilling av Munchs liv, virker nå overdrevent lojal mot kildene sine. I et forsøk på å inkludere alt – utstillinger, reiser og kritikker – mister fortellingen tempoet og blir i overkant detaljert.

«Stormen 2: En biografi om Edvard Munch» gir oss et innblikk i kunstnerens liv fra 1902, da han i en vanskelig periode ankommer Berlin. Dette var en tid preget av kjærlighetssorg etter oppbruddet med Tulla Larsen, noe som førte til en tragisk hendelse der han fikk en skadet finger. Livet hans på denne tiden var preget av alkohol og bråk, og han lever ut alle mytene om den eksentriske kunstneren.

Munchs livserfaringer og erfaringer i Bohem-miljøet fører til et opphold på klinikk i København i 1908. Her møter han viktige mesener som Max Linde og Ernst Thiel, som hjelper ham å navigere gjennom kunstmarkedet i Europa.

Etter å ha vært gjennom en eksperimentell fase i kunsten, vender han tilbake til Norge i 1909. Dette markerer en ny fase hvor Munch blir ansett som en opprører blant nordmennene, og han begynner å konsentrere seg mer om sine store monumentale arbeider, særlig Auladekorasjonene.

Hjemme får han også støtte fra Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis, som jobber strategisk for å bygge opp Munchs karriere.

De Figueiredo balanserer dyktig mellom Munchs personlige liv og hans kunstneriske utvikling, og gjør leseren oppmerksom på hans kompliserte forhold til familien. Samtidig gir han en imponerende bakgrunn om kunsthistoriske og idehistoriske forhold som påvirket Munch.

For leserne som ikke er kunsthistorikere, fremstår forfatterens beskrivelser av Munch som både informative og tillitsvekkende. Likevel har han en tendens til å overlesse setningene med resonnering, noe som kan gjøre leseopplevelsen mer utfordrende.

I den siste halvparten av boken blir stoffet til tider mer summarisk. Her savnes de saftige anekdotene og de gode historiene om Munch på Ekely sårt. Selvom de Figueiredo nevner Rolf Stenersens klassiske verk «Nærbilde av et geni», unnlater han å trekke frem de gode observasjonene fra denne boken.

Personlig hadde jeg ønsket meg noe radikalt nytt i denne biografien. Et tidligere ukjent brev eller en overraskelse som kunne kaste nytt lys på Munchs liv og virke. Dessverre forblir dette ønsket uoppfylt. Likevel utgjør de to bindene av «Stormen» et viktig referanseverk som vil være uvurderlig for de som ønsker å dykke dypere inn i Edvard Munchs fascinerende univers.