Det er oppsiktsvekkende at Norge i 2024 fortsatt trenger en handlingsplan mot antisemittisme, nesten 70 år etter slutten av andre verdenskrig.

Regjeringen må ta ansvar for dette, ettersom den har åpnet dørene for omfattende innvandring fra muslimske land og har jobbet for å beskytte den økende befolkningen fra MENA-regionen mot berettiget islamkritikk.

At moskeene i Norge fortsatt vokser i antall, med midler fra skattesubvensjoner, er ikke spesielt konstruktivt. For eksempel har Muslimsk Union nylig kjøpt et bygg for sju millioner kroner i Kristiansand, og slike investeringer reiser spørsmål om hvordan offentlige midler distribueres.

Antisemittisme er ikke bare et norsk fenomen; i Iran, hvor jeg kommer fra, pleide over 80.000 jøder å bo der, men etter den islamske revolusjonen har tallet falt dramatisk til bare 4000. I Norge har antallet jøder også falt; fra over 3000 for bare noen år siden, er det nå kun 1500 igjen.

Lily Bandehy, en iransk-født politisk flyktning som kom til Norge i 1988, har i mange år ivret for ytringsfrihet og har vært en aktiv stemme mot antisemittisme. Hun bemerker at mange jøder føler seg tryggere i Israel enn i sitt eget hjemland, spesielt i lys av hendelsene etter 7. oktober, da antisemittismen økte betydelig.

Støre omtaler sin handlingsplan fra Statsministerboligen, hvor han står noen hundre meter fra den israelske ambassaden som har streng bevoktning, akkurat som synagogen i St. Hanshaugen. I hans nye handlingsplan er det klart at regjeringen vil støtte jødiske organisasjoner og bekjempe rasisme, hatprat og desinformasjon, samtidig som den promoterer demokratisk dialog.

Men mange av disse tiltakene er rettet mot skoler. Problemet med antisemittisme oppstår imidlertid ikke bare i klasserommene, men allerede i hjemmet, der TV-en viser ensidige nyheter fra utlandet.

Det er under fredagsbønner i moskeene at mullaer sprer historier og følger opplæringsprogrammer fra presteskapet i Iran gjennom historiske fortellinger om Muhammeds kriger mot jøder. Dette kan gi grobunn for negative holdninger.

Spørsmålet blir, hva tror Støre virkelig? At dialog og finansiering vil være tilstrekkelig? Tidligere handlingsplaner mot relaterte problemstillinger har hittil vist begrenset effekt; tvert imot, risikoen for islamistisk terror har også økt.

Svenske myndigheter har allerede begynt å kartlegge moskémiljøer for bedre forståelse av hvilke utfordringer som er til stede. Dette har blitt ansett som en kritisk del av å oppdage radikaliseringsprosesser.

Den milde tilnærmingen i Norge, hvor man har prioritert dialog over strenge tiltak, kan ha medført at vi overser hvordan visse grupper utnytter denne viljen til å styrke seg selv politisk.

Det er på høy tid at Støre og hans regjering tar en dypere refleksjon kring hvilke metoder som virkelig virker i kampen mot alle former for hat, inkludert antisemittisme. Det er nødvendig med en kraftigere tilnærming enn bare samtaler og møter; virkeligheten viser at det er mer på spill enn bare dialog.