Når det kun er den ene sidens lidelser som blir satt i søkelyset av våre ledere, fører det til en følelse av å være utelatt fra det store «vi-et». Dette er en reell bekymring som berører mange ungdommer i vår tid.

Som ledere i organisasjoner som hver dag møter unge mennesker som har mistet troen på at menneskerettigheter og folkerett gjelder dem, må vi varsle om situasjonen. Det er imponerende at høytstående personer som kongen, kronprinsen, statsministeren og stortingspresidenten deltok i minnestunden for de israelske ofrene, men det gir også grunn til ettertanke. Rami Samandar fra Aksjonsgruppa for Palestina beskriver hvordan hans forsøk på å få møte rammede palestinere ble avvist av kongehuset. Det reiser spørsmål om vår villighet til å inkludere alle sider i konflikter.

Valget av den gule sløyfen, som er et velkjent symbol for støtte til Israel, militære styrker og gisler, gir inntrykk av en skjevhet i omtalen av konflikten. Dette er en alvorlig problemstilling som må adresseres.

Forskeren Torkel Brekke i Aftenposten advarer muslimske miljøer, men vi har alltid ansett det som viktig å ta avstand fra alle angrep på sivile, uansett nasjonalitet. Skulle vi ikke også respektere livene og rettighetene til palestinske sivile? Tykke rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner har lenge advart om en mulig folkemordssituasjon mot det palestinske folket, noe som dessverre ikke nevnes i akademiske debatter.

Tidligere direktør i det amerikanske utenriksdepartementet, Josh Paul, understreker at vi aldri må la det skje et nytt 7. oktober, men vi må også proklamere at det aldri må bli et nytt 6. oktober – en dag der grusomheter rammet palestinske sivile.

Når vi opplever at kun én side av en konflikt får oppmerksomhet, føler mange seg utelatt fra fellesskapet. I tillegg, når hat og vold, særlig mot kvinner i hijab, blir vanligere, skapes det en uheldig spiral av frykt og avstand mellom samfunnsgrupper.

Å stå overfor bilder av hundretusener av barn som lider, myrdes eller settes på flukt, uten at det internasjonale samfunnet griper inn, fører til apati og mistillit blant ungdom. Dette kan skape grobunn for polarisering, og i verste fall radikalisering.

Det nye forslag til statsbudsjett viser ingen vilje til å styrke arbeidet mot rasisme, til tross for økningen av både islamofobi og antisemittisme det siste år. Mens vi har tatt imot 85.000 ukrainske flyktninger, finnes det lite vilje til å hjelpe palestinske og libanesiske flyktninger.

Vi jobber hardt for å styrke tilhørigheten og bygge broer mellom ulike samfunnsgrupper. For nylig hadde vi gleden av å være vertskap for Jødiske veivisere som møtte Muslimske veivisere for å dele erfaringer. I denne sammenhengen minner vi stadig om at sinne og frustrasjon mot Israels behandling av palestinere aldri bør rettes mot jødisk identitet.

Vår innsats er drevet av en dyp respekt for felles menneskeverd, og vi anser det som essensielt å løfte frem moderate stemmer for rettferdig fred. Budskapet til våre unge er klart: De trenger å se lys i mørket.

Vi ber myndighetene om å ta vår bekymring på alvor, og gi en stemme til dem som føler seg oversett. Er det på tide å skape inkluderende dialoger for å gjenopprette håpet blant våre unge?