I en oppsiktsvekkende sak har det blitt avdekket at feil lov ble benyttet i flyttingen av utviklingshemmede, som ifølge Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) kan ha alvorlige konsekvenser for de berørte. Dette kom frem etter at Anita og Marita, to utviklingshemmede, ble flyttet fra sine hjemkommuner uten korrekt informasjon eller samtykke fra pårørende.

Det er Statsforvalteren i Vestfold og Telemark som har bekreftet at de har anvendt Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6, en lov som normalt gjelder i situasjoner hvor pasienten er uten samtykkekompetanse og trenger helsehjelp. Imidlertid mener flere jusprofessorer, inkludert Anne Kjersti Befring og Bente Ohnstad, at denne loven ikke kan brukes som grunnlag for flyttinger av utviklingshemmede. "Flytting kan ikke klassifiseres som helsehjelp," påpeker Befring.

Monica Holt, mor til Anita, forteller om de følelsesmessige og psykiske belastningene som feil lovanvendelse har påført familien. "Jeg kan ikke jobbe, jeg klarer ikke konsentrere meg eller sove om natten. Min bekymring for datteren min er altoppslukende," sier hun.

Også Sonja Hjelmeseth, mor til Marita, deler sin frykt etter at datteren ble flyttet 45 mil fra Herøy til Toten, og nå igjen til Ålesund. "Det er sjokkerende at statsforvalteren ikke forstår norske lover og regler. Dette er en klar trussel mot rettssikkerheten for våre barn," sier en opprørt Hjelmeseth.

Statsforvalteren i Møre og Romsdal har hittil unngått å kommentere situasjonen, mens Statsforvalteren i Vestfold og Telemark står fast på at deres vedtak er gyldig, til tross for kraftige innvendinger fra jusprofessorer og Helsedirektoratet.

Erfaringene fra disse saken peker på en større utfordring i det norske helse- og omsorgssystemet, der kontroll og rettssikkerhet kan være svak. Ifølge Ekberg i NFU, er det en direkte trussel mot menneskerettighetene når kommunene har for stor makt over hvor en person med funksjonsnedsettelse kan bo.

"Det er avgjørende at vi kan ivareta både rettighetene og ønskene til utviklingshemmede," mener Ekberg. Diskusjonen reiser spørsmål om hvordan lovverket skal kunne sikre at menneskerettigheter overholdes i praksis, og hvordan fremtidige vedtak kan unngå å gjentake de samme feilene.

Dette kan være bare toppen av isfjellet i en større debatt om rettssikkerhetene til utviklingshemmede i Norge.