I en rørende avskjed avslutter Camilla Herrem sin imponerende 15-årige karriere under landslagstrener Thorir Hergeirsson etter EM. Det er en vanskelig tid for håndballstjernen, som beskriver følelsen som en tung stein i magen.

"Det er emosjonelt. Vi har vært sammen siden 2009, og tanken på at det snart er over føles merkelig," sier Herrem.

I løpet av årene har Herrem og Hergeirsson delt mange minner, utfordringer og ubeskrivelige suksesser, inkludert 10 gullmedaljer under hans ledelse. Hans statistikk er imponerende med 17 semifinaler på 19 deltagelser i OL, VM og EM.

Den kommende kampen mot Nederland blir ikke bare en kamp for medalje, men også en emosjonell avskjed for Herrem.

"Alle spillere burde hatt en trener som Thorir. Han involverer oss og får oss til å føle oss som en del av teamet," forklarer hun, og legger til at denne tilnærmingen gir spillerne eierskap til prosessene. Menneskelig tilnærming er en stolpe i Hergeirssons filosofi, og han mener at det er avgjørende for et velfungerende lag.

"Man må huske at det er mennesker bak prestasjonene, ikke bare atleter," sier Hergeirsson. "Det krever tid og engasjement å bygge ekte relasjoner."

Deres reise sammen har vært preget av både toppene og bunnene, som da Herrem ikke ble valgt ut til EM i 2018 men kom tilbake sterkt. Det underbygger de sterke båndene de har bygget gjennom årene.

Hergeirsson har en familie forankret i håndballmiljøet, og hans datter Sunniva driver en cupcake-virksomhet i Oslo. En gang ble Herrem overrasket over å finne Thorir i en alternativ rolle som julenisse, noe som sier mye om hans humor og evne til å knytte bånd.

"Det er denne humoristiske tilnærmingen som har gjort at vi har kunnet være så ærlige med hverandre," sier Herrem.

Etter EM-plasseringen vil Herrem ta seg tid til å vurdere sin fremtid. Hun har fått tilnavnet "steinen i laget" for sine solide prestasjoner og lojalitet, og det blir interessant å se hva dette nye kapittelet vil bringe for henne.

Oppsummert, avskjeden mellom Camilla Herrem og Thorir Hergeirsson markerer slutten på en stor æra i norsk håndball. Deres unike forhold har ikke bare formet Herrem som spiller, men også inspirert mange til å omfavne ideen om et samarbeid der alle blir hørt. Det kan være enden på en epoke, men også starten på noe nytt – for både spilleren og treneren.