Vi nærmer oss avslutningen av budsjettforhandlingene for statsbudsjettet i 2025, og alle politiske partier presenterer nå sine alternative forslag. Mange opposisjonspartier har lite håp om å få gjennomslag, men benytter anledningen til å heve viktige saker for sine partier.

Venstre er intet unntak. Partileder Guri Melby er klar over at sjansene for å få igjennom Venstres alternative budsjett er omtrent like sannsynlig som at Norge når sine klimamål – noe som virker helt urealistisk.

Dermed er det underlig at partiet velger å foreslå kutt i strømnøytraliserende støtteordninger.

Prinsipielt kan Venstres grønne skattepolitikk forstås som et forsøk på å justere beskatningene slik at det straffes å slippe ut klimagasser, mens det lønner seg å kutte utslipp. Dette er logikken bak å gjøre det dyrere å varme opp boliger, selv om sammenhengen ikke alltid er lett å forstå.

Som kjent slipper ikke norsk vannkraft ut klimagasser, og det er derfor svært lite CO2-utslipp fra en pensjonist som bruker dyr norsk vannkraft for å varme opp sin trekkfulle leilighet.

I fjor foreslo Venstre å kutte statsstøtten fra 90 prosent til 80 prosent for stømregningen som oversteg 73 øre per kilowattime. Effekten av dette ville være en ekstra milliard kroner i statskassen, på bekostning av forbrukerne.

Det er verdt å merke seg at Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti foreslår at staten dekker 100 prosent av kostnadene når strømmprisen overstiger 50 øre per kilowattime.

Strøm: Et sugerør for statkassen

Det er lurt å se bak de politisk korrekte begrunnelsene for forskjellige skatter og undersøke hvor pengene faktisk havner. Byråkratene i Finansdepartementet er mestre i å plassere merkelapper på det som i realiteten bare er nye skatter som går rett inn i folks lommebøker.

Den økte beskatningen av kraft er et klart eksempel, enten vi snakker om grunnrente på kraftproduksjon, noe som gjør det ulønnsomt å bygge ny kraftproduksjon, eller motstand mot negative skatter som strømstøtten.

Vanlige folk må huske to grunnleggende sannheter:

Dyre strømpriser har blitt en gullgruve for staten, som drar inn betydelig mer penger fra ulike kraftskatter enn de taper på strømstøtteordninger.

Årsaken til de høye norske kraftprisene er ikke at innenlandske forbrukere har gått amok; det er fordi vi eksporterer store mengder kraft til utlandet.

Venstres forslag har liten sjanse til å overleve i et politisk klima der klimaendringer er den store saken, og partiledelsen har trolig sett på kutt i strømstøtten som en mulighet til å profilere partiets klimapolitikk. Som stortingsrepresentant Ola Elvestuen (Venstre) uttalte: «Dagens strømmestøtteordning belønner høyt strømforbruk.»

Dette har åpnet for angrep fra alt fra Fremskrittspartiet til Arbeiderpartiet, som tar til orde for mer rettferdige og bærekraftige løsninger.

Det er viktig å understreke at dagens kompensasjonsordning, til tross for dens intensjoner, ikke faktisk løser problemet for vanlige folk som sliter med høye strømregninger, dyre matvarer, og økende renter. Den teoretiske logikken som ligger bak, er ikke tilpasset virkeligheten. Prisen på strøm er politisk bestemt, spesielt i lys av vedtak om eksport av strøm via utenlandsledninger.

Det er på høy tid å revurdere hvordan vi som samfunn håndterer vår energipolitikk, og sørge for at den favner alle og ikke bare fokuserer på statens inntjening.