– Jeg er fortsatt redd for at dette ikke er virkelig, sier Suheil Hamwi mens han sitter i stua si, i hjemmet han måtte forlate for over tre tiår siden. Den nye virkeligheten føles skjør for ham.

Suheil Hamwi, en tidligere kjøpmann i Chekka, en havneby langs Libanons middelhavskyst, ble brutalt kidnappet en desemberkveld i 1992. Uten forvarsel ble han tvunget inn i en bil som kjørte bort, og etterlot kona Josephine og deres ti måneder gamle sønn George i sjokk. Ingen kunne forestille seg hvordan de neste årene ville bli.

Hamwi ble en av mange libanesere som ble arrestert under den syriske okkupasjonen av Libanon mellom 1976 og 2005. Han tilbrakte hele 16 år i uvisshet, og familiene til de arresterte visste sjelden hvor deres kjære befant seg. Først mange år senere fikk Josephine vite at Suheil var internert i Syria.

Etterforskningen mot Hamwi var mystisk. «De spurte meg om navnet mitt, foreldrenes navn, alderen min og hvor jeg kom fra. Det var alt. Ingen advokat, ingen hjelp,» forteller han. Han ble sendt tilbake til en celle i det beryktede Saydnaya-fengselet, kjent for sin brutalitet og menneskelig tortur.

I løpet av årene han tilbrakte der ble han utsatt for grusomme forhold og tortur. Han ble senere sendt til Latakia, Syrias største havneby, hvor hans liv som innsatt ble preget av isolasjon og frykt.

Det var først i 2008 at Josephine fikk besøke ham for første gang. I løpet av de årene som fulgte, var besøkene sporadiske, men de holdt håpet i live.

Overraskelsen kom tidlig en søndag morgen da ryktene om en oppstand utenfor fengselsveggene begynte å spre seg. Vaktene forsvant, og fangene måtte ta saken i egne hender. Kaos brøt ut i fengselet, og flere fangere begynte å rømme. Hamwi, sammen med andre innsatte, ble ledet mot friheten. Etter en lang reise på over ti mil kom han seg til Libanon, der hans familie ventet på ham.

Tilstanden i Libanon er fortsatt skjør. Landet har vært plaget av politisk ustabilitet, økonomisk krise og en stor flyktningkrise etter borgerkrigen i Syria. Mange, som Hamwi, har opplevd traumer knyttet til lange år i fangenskap og sorg over tapte år med familien.

Da han omsider kom hjem, var det første han så barnebarna hans. Det var første gang han møtte dem. Stuen i hans hjem i Chekka var fylt med minner fra fortiden – bilder av sønnen George ved eksamensseremonien, og øyeblikk med Josephine og deres barn.

Det er fortsatt mange følelser som må bearbeides. Hamwi må lære seg å tilpasse seg livet utenfor fengselet. Han ser spesielt frem til å gjenforenes med sønnen George, som jobber som ingeniør i Gulfen. Den første telefonsamtalen han hadde med sønnen, var fylt med ord han har lengtet etter: «Jeg savner deg. Jeg elsker deg. Jeg gleder meg til å se deg igjen.» Hamwis historie er en påminnelse om tap, håp og den store verdien av frihet.