Tore Renberg, en kjent norsk forfatter, uttrykker dype bekymringer i lys av regjeringens ambisjoner om å gjøre Norge til verdens mest digitaliserte land. I en pressemelding fra statsminister Jonas Gahr Støre, samt uttalelser fra digitaliseringsminister Karianne Tung, understrekes ønsket om å være i forkant av den teknologiske utviklingen. Men Renberg tar til motmæle.

Han stiller spørsmål ved hva denne digitale entusiasmen egentlig innebærer for samfunnet og for menneskets iboende evner. "Vi ser en naivitet i holdningen som ikke er sjarmerende," sier Renberg, og refererer til tidligere mislykkede digitaliseringsprosjekter, som DAB-radioen, og regjeringens forslag om å skrote fremmedspråk i ungdomsskolen.

Med en ironisk tone undrer han seg over hvorvidt myndighetene virkelig forstår hvilken retning de går: "Er dette et forsøk på å rasere menneskets unike kvaliteter?" Renberg bemerker at kunstig intelligens for bare noen år siden var nesten ukjent, men at nå kan slike systemer allerede produsere litteratur, om enn av varierende kvalitet.

Han er ikke alene om sine bekymringer. Professor Anders Sørgaard fra Københavns Universitet deltok nylig i en debatt der han advarte mot den raske utviklingen av teknologi uten tilstrekkelig refleksjon. Sørgaard stiller spørsmål ved hva denne utviklingen betyr for vårt samfunn: "Hvordan vil den påvirke oss?"

Renberg peker på en større problematikk: Folk er ikke nødvendigvis enige i denne digitale utviklingen. "Folk blir fremmedgjorte, og man kan se det på ansiktene deres. De føler at fremtiden blir påtvunget dem uten deres samtykke," mener han.

I denne sammenhengen nevner Aksel Braanen Sterri fra tankesmien Langsikt at eksperter innen kunstig intelligens advarer mot potensielt katastrofale følger av teknologiens utvikling. Digitaliseringsministeren avviser imidlertid disse advarslene. Renberg poengterer at dette kan tyde på en bekymringsfull mangel på kritisk tenkning.

"Er det virkelig så enkelt som å ha tro på fremtiden uten å stille spørsmål ved de etiske og praktiske konsekvensene?" spør Renberg. "Tro er ikke en strategi – det er en følelse. Og vi kan ikke styre landet med følelser alene."

Hans refleksjoner fører til en dypere stundt, der han påpeker at det er folk med ekte bekymringer, som kan bli ignorert i denne digitale higen. Renberg, som av mange omtales som en romanfigur i sin egen rett, påpeker at det er på høy tid å ta en pause fra den digitale ruten og virkelig vurdere hva vi ønsker for fremtiden. Hvor er vi på vei, og hvem styrer kapteinssetet i denne digitale tidsalderen?

Til slutt uttrykker han en bekymring som resonerer med mange: "Vi må huske å puste med magen og ikke la oss rive med av stormen av teknologi, men finne balansen mellom fremtid og menneskelighet."

I en tid hvor digitalisering styrer vår hverdag, oppfordrer Renberg oss til en dypere nyansering av hva dette egentlig betyr for oss som mennesker og samfunn. Det er et rop om refleksjon, om å ikke miste grepet om hva som virkelig betyr noe i livet.