Cecilia Salinas, 45 år gammel postdoktor ved Universitetet i Oslo, elsker forskning, men opplever et konstant press for å lykkes i en brutalt konkurransepreget akademisk verden. "Det er en krevende tilværelse, med få faste ansettelser som krever at vi presterer maksimalt. Jeg har vært på kanten av min egen kapasitet, og arbeidstempoet er hardt," forteller hun.

Salinas' erfaringer samsvarer med ny forskning fra Tale Steen-Johnsen, Irene Trysnes og May-Linda Magnussen, som undersøker kvinnelige akademikeres emosjonelle arbeid innen et nyliberalt universitetsmiljø. Forskerne har intervjuet syv kvinnelige akademikere fra et nylig etablert universitet, kjent for sine høye forventninger til både ansatte og studenter.

Kvinnene intervjuet hadde alle vært sykmeldt og delte sine erfaringer om hvordan det er å vende tilbake til hektiske arbeidsforhold.

"I slike miljøer presser man seg selv til å være produktiv og kontrollerende, og ofte skjuler vi det som skjer på innsiden. For mange kvinner i akademia er det åpenbart at de sliter, men vi føler oss presset til å opprettholde en fasade," sier Steen-Johnsen.

En av informantene delte en gripende opplevelse om å holde en forelesning mens hun følte seg helt utmattet. "Jeg kunne ikke engang følge med på egne lysark. Jeg måtte dele studentene opp i grupper for å skjule hvor lite kontroll jeg hadde. Det var ekstremt ensomt å håndtere mine indre følelser ensomhet uten støtte fra kollegaer," forklarer hun.

Salinas har også opplevd når presset ble for stort. Etter å ha sagt opp en stilling for å prioritere helsen sin, opplevde hun at det var en tung beslutning. "Det var en tid jeg lukket døra på kontoret, gråt i fem minutter, før jeg tørket tårene og fortsatte som om alt var normalt. Det var en slik atmosfære vi er tilsidesatt - særlig kvinner," forteller hun.

Alle intervjuene peker mot et felles problem: Det er ikke plass til å vise svakhet i akademia, og det emosjonelle arbeidet som følger med å opprettholde en slik fasade er slitsom. Mennene som ble kontaktet for å delta i studiene ønsket ikke å uttale seg, noe som kan tyde på en sammensatt kjønnsdynamikk i akademisk kultur.

Forskerne stiller spørsmålet: Hvordan kan vi skape et bedre profesjonelt miljø som tillater ansatte å være åpne om deres utfordringer? "Det handler ikke bare om å bygge en sterkere solidaritet, men også å adressere de brutale systemene som opprettholder disse normene," konkluderer Steen-Johnsen.

Ledere i akademia, som Ingvild Bergom Lunde, leder av Stipendiatorganisasjonene i Norge, er også kritiske til de kortsiktige ansettelseskontraktene som er normale i akademisk arbeid. "Dette presser forskere til å prestere enn å ta seg tid til fordypning og kvalitetsarbeid. Jeg følte selv presset og skammen ved å ikke klare å prestere i henhold til forventningene," sier Lunde, som har opplevd utfordringer med sin egen psykiske helse mens hun arbeidet på doktorgradsavhandlingen.

Forskernes konklusjoner impliserer at det må skapes alternative vurderingssystemer for kvalitet i akademia som setter langsiktig utvikling og bedre arbeidsforhold høyere enn kvantitet og hastverk. "Vi synes det er avgjørende å snakke om hva kvalitet egentlig betyr i akademiske sammenhenger, og at universitetene må begynne å ta hensyn til de følelsesmessige belastningene som er knyttet til arbeidet deres," avslutter Trysnes.

Det er et klart behov for en kulturforandring i akademia. Hvordan kan vi mobilisere støtte og empati for forskere, særlig kvinner, i denne krevende sektoren? Det virker å være svaret på fremtiden for akademisk arbeid.