Vårinn Trustrup sitter alene i leiligheten sin i Trondheim når hun merker at noe er alvorlig galt. Denne gangen er smertene uutholdelige, de stråler nedover bena og føttene.

I en tilstand av frykt bestemmer hun seg for å ringe kjæresten Hågen, som hun relativt nylig er blitt sammen med. Til tross for at han er på trening, svarer han raskt, og bekymringen i stemmen hans gjør et dypt inntrykk på henne. Gråten sitter løst, og hun kvier seg for å si hva som er på hjertet.

Det utløser en frykt hos Hågen, men det hun til slutt klarer å si på telefonen, fanger ham helt off-guard: ‘Jeg klarer ikke å bæsje!’

Bare fem år gammel fikk Vårinn diagnosen Morbus Crohn, en kronisk tarmsykdom preget av intense magesmerter og hyppige diareepisoder. OMTRÆNT 300 nordmenn får denne diagnosen årlig, men i Vårinn sin barndom var det vanskelig for legene å ta henne på alvor på grunn av hennes unge alder.

Hun husker sterke minner fra barndommen. Mange øyeblikk hvor hun lå sammenkrøpet på et grønt teppe foran peisen, plaget av smerter. Barndommens uskyld ble brutt av blod i avføringen, noe som skulle bli det første tegn på hennes sykdom.

‘Jeg kan huske min mors gråt i bilen etter legebesøk som ga oss dårlige nyheter. Det var en av de sjeldne gangene jeg så henne såret,’ minnes hun.

Hun ble innlagt et par uker da hun var syv-eight år gammel. Da var hun så tynn at hun ikke kunne forstå alvoret i situasjonen. Hun fikk ikke i seg næring, og kroppen reagerte med ekstreme smerter.

Som tenåring fikk hun medisiner som hjalp, og selv om hun har slitt med sykdommen, nektet hun å la den stoppe henne. Hverdagen var preget av å alltid måtte tenke på nærmeste toalett, men hun ble aldri mobbet. Barna har vært støttende, selv når hun måtte gå med sonde og matpose i gymtimen.

I dag har Vårinn funnet en balanse mellom sykdommen og sine ambisjoner som toppidrettsutøver i canicross, en sport der utøveren løper med hund i bånd. Vårinn ble engasjert i sporten etter å ha flyttet fra Trondheim til Oslo, og hun oppdaget en ny identitet uten dyr.

Hun meldte seg som trener, og det åpnet døren til nye vennskap og muligheter. Vårinn konkurrerte så bra at hun kvalifiserte seg til VM i hundeløping, som var et høydepunkt i karrieren.

Selv om hun med glede omfavner dette nye livet, er det klart at Morbus Crohn fortsatt er en konstant bekymring. Spesielt løpeturer kan trigge sykdommen. Vårinn må ofte stoppe for toalettbesøk, noe som kan være frustrerende, men hun gir aldri opp.

‘Det har aldri vært en tanke å gi opp idretten,’ sier hun. ‘Jeg har aldri opplevd å måtte avlyse et løp, selv om jeg bekymrer meg litt i forkant.’

Men hennes reise har også en mørkere side. Flere skader og sykdomsforverringer har holdt henne tilbake, og hun sliter nå med betennelse i muskulaturen. Det å leve med Morbus Crohn krever tilpasninger i hverdagen, men hun fortsetter å utfordre seg selv.

‘Jeg har helseangst,’ innrømmer hun. ‘Jeg er redd for at jeg må operere. Men jeg prøver hardt å holde det i bakhodet.’

Med ønske om å inspirere andre, deler Vårinn sin historie åpenhjertig. Hun oppfordrer unge med lignende diagnose: ‘Det er viktig å vite at sykdommen ikke definerer deg. Du må ikke la det stå i veien for drømmene dine.’

Hågen støtter henne i denne åpne tilnærmingen: ‘Det er flott at hun kan dele erfaringene sine, dette kan hjelpe andre.’

Vårinn er takknemlig for livet hun lever, og selv om hun møter utfordringer på veien, vil hun alltid fortsette å jage etter sine mål uten å se seg tilbake.