MARBELLA (Nettavisen): Vi må skru tiden tilbake til 2020.

Marcus Mehnert, en lovende 21 år gammel spiller, signerte for Brann i Eliteserien. Det første året borte fra foreldrene i Asker var godt, men så kom koronapandemien.

– Jeg har en veldig sterk tilknytning til familien, sier Mehnert i et dyptgående intervju.

Historien hans er den første i en serie vi har om mental helse i toppfotballen. Hverdagen hans endret seg dramatisk, og presset ble uutholdelig.

– Jeg følte meg innelåst, sier Mehnert. Med begrenset sosial kontakt og isolasjon utviklet han alvorlige mentale problemer.

Han kom seg gjennom en vanskelig tid preget av hallusinasjoner og blackout. Selv om han så ut som om han hadde kontroll fra utsiden, var følelsene hans i kaos.

– Jeg begynte å påføre meg selv smerte for å håndtere det indre ubehaget, forklarer han. Det er vanlig for personer med psykiske utfordringer å søke en form for avlastning gjennom fysisk smerte.

Etter mye indre kamp innså han at han ikke ønsket å leve lenger. På sitt mørkeste tidspunkt, midt på natten, ringte han sin far og en mental trener, hvor han meddelte: «Nå trenger jeg hjelp». Dette ble vendepunktet i livet hans.

Hjelp kom fra legen i Brann, som henviste ham videre til psykolog og traumespesialist.

– Hjelpen jeg fikk var avgjørende, sier han om hvordan han begynte å bearbeide vonde tanker og følelser.

Nå er han engasjert i å fjerne tabuer rundt mental helse i fotballverdenen, og ønsker å skape større åpenhet om temaet. Han studerer psykologi ved siden av karrieren som spiller.

Mehnert påpeker den alarmerende statistikken fra FHI, hvor omtrent 650 mennesker tar livet sitt årlig i Norge; majoriteten av dem er menn.

– Det er viktig at vi snakker om dette og får folk til å forstå at det er normalt å be om hjelp, sier han. Gjennom åpenhet håper han å hjelpe andre som sliter.

Med nytt fokus på mental helse har fotballklubber begynt å ansette idrettspsykologer for å støtte spillere i tunge tider. Mehnert roser Strømsgodset for deres initiativ.

– Å ha en kvalifisert tredjepart å snakke med kan være livreddende, spesielt for dem som ikke føler at de kan gå til familie eller venner.

Fotballen ble for ham et fristed fra den mørke tilværelsen. Han beskriver det som «den perfekte eskapisme», et sted hvor han kan glemme det som skjer utenfor banen.

– Det er uheldig at så mange toppidrettsutøvere lider i stillhet; det er et press i denne bransjen som det må jobbes med. Jo mer man snakker om det, desto lettere blir det. Jeg håper at ved å dele min erfaring kan jeg bidra til at flere finner styrken til å søke hjelp før de når sitt bristepunkt.