Nylig ble det lansert et spennende forslag fra VG, NRK, Norsk Journalistlag, Faktisk.no, Redaktørforeningen og Mediebedriftenes Landsforening om opprettelsen av et nytt senter for kildekritikk. Senteret har som mål å "bekjempe desinformasjon og styrke folks motstandskraft mot falske nyheter" med et anslått driftsbudsjett på mellom 70-100 millioner kroner årlig. Ideer om å bekjempe falske nyheter er selvfølgelig positive, men det reiser flere spørsmål som fortjener dypere refleksjon. Personlig har jeg lenge vært en tilhenger av faktasjekking som en effektiv motvekt mot feilinformasjon, men min tro på metodens effektivitet har begynt å vakle. Historikeren David Satter påpeker at de som sprer desinformasjon, som russerne, absolutt ikke bekymrer seg for om deres påstander faktasjekkes. Faktisk, jo mer vi snakker om dem, jo mer bidrar vi til å spre den desinformasjonen de ønsker å dele.

Desinformasjonens primære formål er ikke nødvendigvis å overbevise folk, men å skape forvirring og usikkerhet om hva som er sannhet. Satter hevder at ingen kan sjekke fakta raskt nok til å holde tritt med de løgnene som blir servert, og at faktabasert informasjon må være lett tilgjengelig og tydelig for folk. Uten denne gode informasjonen, er det ikke overraskende at slike propagandistiske angrep kan lykkes.

Satter stiller spørsmål ved hvorvidt vi virkelig bør investere så mye tid og ressurser i faktasjekking. Kanskje vi i stedet bør fokusere på å klargjøre hvem som står bak denne informasjonen, og dermed skape en sterkere bevissthet omkring desinformasjonens kilder.

Habermas' idealer om at makten ligger i de bedre argumenter fungerer ikke nødvendigvis i en situasjon hvor publikum har blitt bombardert med løgn og feilinformasjon så intenst som vi ser i dag.

Det er også et faktum at den norske offentligheten, selv om vi er noe skjermet fra russisk desinformasjon, ikke er helt imun mot det. Trumpismen, som i seg selv er forankret i mange av de mest tankevekkende løgnene i Vestens moderne historie, har riktignok ikke festet seg på samme måte hos oss, men feid bort problemet gjør vi heller ikke.

Det er likevel ikke grunn til å gi opp faktasjekking. Det ville vært en dårlig avgjørelse. Men vi må vurdere om dette nye senteret er den beste måten å bruke ressursene på. Faktisk.no eksisterer allerede og har gjort en god jobb innen faktasjekking, men det ser ut til at nyheter om arbeidet deres sjelden når bredden av den norske befolkningen.

Faktisk er pressen selv til tider ansvarlig for spredningen av usanne nyheter. Det er en form for selvmotsigelse at de nå etterlyser mer faktasjekking, når det er pressen selv som må heve kvaliteten på sine egne redaksjonelle prioriteringer. I stedet for å overlate ansvaret til faktasjekkere, kan de styrke sin kritiske journalistikk.

Falsk balanse er en døråpner for misinformasjon, og det er et problem som mange medier må håndtere. Ideen om å holde hver side i en debatt "likestilt", uavhengig av de faktiske bevisene, er en praksis som bare bidrar til å forvirre publikum. Det gir også rom for pseudovitenskap og tvilsomme påstander å fremstå som legitime.

Det bør derfor også undersøkes om de mediene som opplever presset i å tiltrekke seg lesere kan prioritere nødvendige endringer i sitt arbeid for å unngå å forsterke desinformasjon.

Det er bekymringsfullt dersom medieinnholdet blir mer fokusert på underholdning og klikkjag enn på å gi publikum substans og fakta, noe som medieforsker Neil Postman advarte mot for flere år siden.

I en tid der medieklimaet er utsatt for så mange angrep fra både ekstern og intern kilde, er det viktigere enn noen gang å bevare en kritisk tilnærming. Kvalitet i mediene må være en prioritet, og der er kvalitetssikring, spesielt i saker som angår desinformasjon og samfunnsdebatt, essensielt.