I 2024-utgaven av Nations League er presset større enn noensinne. Med kun fire lag i gruppen og seks kamper, er det null rom for feil – og spesielt ikke de to som Norge har gjort denne gangen.

Landslagssjef Ståle Solbakken kunne ha tatt uavgjort i Kasakhstan (0–0) til et trekk, men tapet med mer enn ett mål mot Østerrike i Linz har gjort situasjonen prekær.

Hvis Norge hadde vunnet mot Kasakhstan, kunne tapet i Linz blitt tilgitt – da ville Norge ha hatt en komfortabel posisjon foran den avgjørende kampen mot Kasakhstan hjemme senere i uken. Nå må de håpe på hjelp fra andre for å vinne gruppen og få et ekstra sjanse til å kvalifisere seg til VM.

Det er frustrerende, og vi har all grunn til å stille spørsmål ved hvorfor det har blitt slik. Historien viser oss at hvert landslag har hatt perioder med gode prestasjoner, men altfor ofte har de vært preget av katastrofale resultater.

Problemet er manglende evne til å vinne de mest avgjørende kampene. Siden Nils Johan Semb førte Norge til EM i 2000, har de vært i playoff fire ganger, men har aldri kvalifisert seg på solid vis. Norge har ved mange anledninger prutet bort viktige poeng, og det ender alltid med skuffelse.

Hvorfor er vi alltid så nær, men likevel så langt unna?

Det ser ut til at det alltid er noe som mangler. Tidligere manglet vi angrepsspillere, deretter midtbanespillere, og nå står vi overfor en akutt mangel på defensive talenter. Under 4–1 seieren mot Slovenia var det tydelig at usikkerhet i forsvaret ble skjult av effektivt angrepsspill.

Når vi ser på solbakken, er statistikken hans i Nations League forbedrende men viser likevel at man trenger bedre statistikk for å kvalifisere for VM. Med en seiersprosent på 55 før den avgjørende kampen mot Kasakhstan og 1,8 poeng per kamp, er det ikke dårlig, men det er ikke tilstrekkelig. Alt peker mot at Norge kan ende på andreplass i Nations League, noe som ikke er tilfredsstillende nok.

Men hva med vår offensive kraft? Norge har et spennende lag med stjerner som Sander Berge, Martin Ødegaard, Antonio Nusa, Oscar Bobb, Alexander Sørloth og Erling Braut Haaland. Hvis vi kunne kombinere dette angrepet med solide defensive spillere som Erik Thorstvedt, André Bergdølmo, Rune Bratseth, Ronny Johnsen og John Arne Riise, kunne vi ha gjort et solid avtrykk i internasjonal fotball.

Men igjen, balansen har vært Norges største svakhet. I alle disse årene har ubalansen mellom angrep og forsvar blitt vår bane. Ståle Solbakken må gripe sjansen nå – Norge kan ikke la denne muligheten glippe.