Strømkostnadene i Norge har blitt en glødende debatt, hvor meninger kræsjer og fokuset fort forsvinner. Hva bør prisen på strøm være? Burde vi begrense utenlandskablene? Er billig strøm et rettighetsspørsmål for folket?

Norge nyter godt av en solid vannkraftressurs, men vi bruker denne ressursen mer enn vi kanskje burde. Dette skyldes dels sløsing og dels at vi anvender strøm til flere formål enn nødvendig. Ved å optimalisere energibruken i bygninger og rom kan vi finne løsninger som ivaretar både livskvaliteten og mulighetene for næringslivet.

Behov for energieffektivisering før vi kan snakke om ny produksjon

Overgangen til grønn energi medfører en stor elektrifisering av transportsektoren og industrien. Vi må prioritere energieffektivisering, energiomlegging fra strøm til varme og flere fleksible energiløsninger. I tillegg må vi se på hvordan vi kan øke kraftproduksjonen.

Rekkefølgen på tiltakene er avgjørende. Å fokusere på mer kraftproduksjon uten å først forbedre energieffektiviteten, er som å fylle et badekar uten propp – helt meningsløst.

Bygningsmassen i Norge står for omtrent 50% av landets energiforbruk, som utgjør rundt 80 TWh årlig. Potensialet for energibesparelse er betydelig, særlig gjennom rehabilitering av eksisterende bygninger.

Forskning ved Forskningssenteret for nullutslippsområder (FME ZEN) indikerer at det er mulig å spare 42 TWh elektrisitet innen 2050, ved å implementere omfattende energieffektivisering og supplere med lokal energiproduksjon, hovedsakelig gjennom varmepumper og solenergi. Dette tallet tilsvarer energibruken til 2,5 millioner husholdninger – omtrent alle husstandene i Norge.

Tiltak som er vennlige mot naturen og økonomisk lønnsomme

Vi beveger oss mot en strammere effektbalanse for kraft, noe som innebærer tester for hvor mye strøm som kan brukes samtidig. I Norge oppvarmer vi bygningene våre med strøm, og omtrent halvparten av det totale strømforbruket går til oppvarming. Dette er unødvendig, da oppvarming meget godt kan gjøres med varme fra andre kilder.

Ved å skifte fra strøm til varme, for eksempel ved hjelp av varmepumper eller fjernvarme, kan vi frigjøre store mengder strøm. Bygninger kan fungere som buffere i perioder med knapphet i strømnettet ved å være delvis selvforsynte og tilpasse strømforbruket etter behov. Dette vil være en avgjørende faktor for å forbedre effektbalansen samtidig som det tilbys økonomiske besparelser.

Trenger vi en helhetlig, langsiktig plan for omstilling?

Mange energieffektiviseringstiltak er lite kontroversielle, og kan gi økonomiske gevinster for både individ og samfunn. Bedre energieffektivisering kan senke strømkostnader og bidra til å redusere energifattigdom. Dessuten har forbedret inneklima også sine fordeler.

Selv om mye av potensialet i nybygg er tatt, krever de eksisterende bygningene en målrettet tilnærming, inkludert investeringsstøtte og grønne lån. Det er nødvendig med effektiv koordinering mellom energimerking, byggeforskrifter, og tilskuddsordninger for å sikre kostnadseffektivitet over tid.

Politisk vilje – eller mangel på det?

Den politiske viljen til å utnytte mulighetene som ligger i bygningene våre, ser ut til å mangle. I stedet har over 50 milliarder kroner blitt brukt på strømstøtte de siste tre årene – penger som i større grad kunne vært investert i varige tiltak som reduserer behovet for støtte i fremtiden.

Det er på høy tid å handle, kombinert med forskning og samarbeid mellom næringsliv og akademia. Vi står overfor en stor oppgave hvor både klimagassutslipp og forsyningssikkerhet må forbedres. Ved å se på bygg og områder som integrerte deler av energisystemet, kan vi oppnå våre mål raskere og mer effektivt – for folk, miljø og økonomi.