Regjeringen ser ut til å undervurdere den voldsomme trusselen som Russlands angrep på Ukraina utgjør, samtidig som de gir flere kriser som Gaza, Libanon og innenrikspolitikk lik behandling. Nytt fra regjeringen er at de har innført innstramninger for flyktninger som en del av deres såkalte «hjelpepakke» til Ukraina.

Disse prioriteringene vitner om en alvorlig misforståelse av situasjonen. Denne konflikten er ikke bare en krise; den presenterer en eksistensiell trussel mot Europa og Norge!

Putins virkelige agenda

Krigen begynte med Russlands invasjon av Krim i 2014, et klart brudd på Budapest-memorandumet. Mange tror at hovedmålsettingen for Russland var å hindre Ukraine fra å bli NATO-medlem, men i den ukrainske grunnloven iscenesatte man før 2014 en politikk for nøytralitet.

Russland påstår at NATO er en provokasjon. Dette er imidlertid en feilaktig framstilling, da NATO ikke har vært en militær trussel. Tvert imot, før invasjonen i 2014, hadde NATO ingen soldater i de østlige medlemslandene, mens Russland hadde massiv militær styrke på grensen.

Putin har selv uttalt i flere taler at han ønsker å utslette den ukrainske nasjonalstaten. Ukraina er ifølge ham ikke en egen nasjon, men ukrainere er i realiteten russere. Dette er en dypt bekymringsfull ideologi, som minner om fascisme.

Russisk krigsforbrytelser i Ukraina

De grusomhetene den russiske krigsmaskinen har begått, fra voldtekter til systematiske drap på sivile, er så brutale at de bryter med alle internasjonale lover og konvensjoner. Dette inkluderer også de systematiske overgrepene mot ukrainsk kultur, som i praksis kan beskrives som et folkemord. Ifølge rapporter har Russlands okkupasjonsstyrker deportert omtrent 40.000 ukrainske barn for «patriottisk reorientering» og tvangsadopsjon.

Også i dag er det få skritt fra vår regjering for å reagere mot disse alvorlige menneskerettighetsbruddene. Hvor mange ganger har vi hørt norske politikere anklage Russland for folkemord? Svaret er sjokkerende lite.

Dersom Russland seier i denne konflikten, vil konsekvensene være katastrofale. Det vil signalisere at det er trygt å angripe demokratier. En vellykket invasjon kan føre til at autoritære regimer over hele verden tar mot til seg til å handle aggressivt, og andre nasjoner som Taiwan vil være i alvorlig fare.

Norges svake respons

Norge som nasjon forstår ikke alvoret i situasjonen. Vi omtaler ikke Russlands krigsforbrytelser tilstrekkelig, mens vi tillater russisk etterretning å utnytte vårt samarbeid om fiskeri. I tillegg har vi ikke stanset sivil eksport til Russland.

Det er på høy tid at norsk politikk endres fundamentalt. Vi må innføre strengere tiltak umiddelbart:

- Full stans i all russisk sivil ferdsel i Norge.

- Boikott av all handel med Russland og land som samarbeider med dem.

- Økt proteksjonisme for norsk eiendom og infrastruktur.

Vi må også slutte å omtale Putin som «president» i offisielle sammenhenger, og vi må tydelig melde at overlevelsen av Ukraina er essensiell for Norges sikkerhet. Dette innebærer sterkere støtte til Ukraina, kanskje så mye som 1000 milliarder fra oljefondet for å sikre fremtiden for både Ukraina og våre egne barn.

Norge og Europa står ved en korsvei, hvor vi må huske de prisen som ble betalt for friheten under andre verdenskrig. Det er på høy tid å handle kraftfullt, før det er for sent. Dette er mer enn en konflikt; det er kampen for vår egen fremtid.