Usikkerheten brer seg i de tusen hjem. Hva vil skje med støtten til Ukraina, og hva er retningen Washington tar? Slike spørsmål er mer relevante enn noen gang, og det kan være på tide å ta en åpen diskusjon om vår sikkerhet.

Er Norge tilstrekkelig forsikret? Med alle våre sikkerhetspolitiske kort lagt i Nato-bunken, må politikerne være ekstra oppmerksomme og åpne for samtaler. Kan vi virkelig stole på at «bromancen» mellom Donald Trump og Jens Stoltenberg er nok til å sikre oss evig amerikansk beskyttelse?

Tror vi at vår geografiske beliggenhet og vårt langvarige samarbeid med amerikanske etterretningstjenester gjør oss uerstattelige? Har vi en rigid oppfatning av at Pax Americana, relativ fred på den vestlige halvkule etter andre verdenskrig, er et permanent privilegium for Norge?

Et eksempel på raske politiske reaksjoner ser vi fra Finland og Sverige, som etter Russlands invasjon av Ukraina raskt endret kurs fra årtiers nøytralitet til å søke NATO-medlemskap. EU har også reagert, og det er nå høyere krav om å etablere en europeisk forsvarsunion.

Samtidig står den gamle sikkerhetsarkitekturen fra den kalde krigen overfor betydelige prøvelser, et klima preget av stadig voksende trusler. Utenriksministrene i Frankrike, Tyskland og Polen uttalte nylig at målet er å styrke EU for å møte dagens sikkerhetsutfordringer.

Den tidligere finske presidenten Sauli Niinistö ga i sin rapport til EU en klar beskjed: "Sikkerhet er fundamentet for alt annet." Han påpekte at sikkerhetssituasjonen har forverret seg, og at verden er mer uforutsigbar enn tidligere.

Men hva er egentlig nytt? Det store spørsmålet er om vi har ventet for lenge med å oppdatere vår sikkerhetspolitikk. Den amerikanske oppmerksomheten har i flere år vært rettet mot Asia, og den tålmodigheten som USA har overfor Europa er kanskje i ferd med å minke. Under den kalde krigen var 60 prosent av USAs ubåter stasjonert i Atlanterhavet, en balanse som i dag har forandret seg betydelig med mer enn 60 prosent i Stillehavet.

Siden folkeavstemningen i 1994 har Norges sikkerhetspolitikk blitt mer og mer avhengig av amerikanske interesser, selv om flere amerikanske ledere har oppfordret oss til å ta større ansvar. Jeg er en sterk tilhenger av NATO og har vært en del av operasjoner, men det er klart at vi må stille spørsmål ved hvor godt vi er forberedt for fremtiden.

Satser vi på spesialbehandling fra Washington og London? Vil EU komme oss til unnsetning i kritiske øyeblikk? Kanskje Ukraina vil løse våre utfordringer? Vi må være realistiske i møte med utfordringene som ligger foran oss.

Oslo, vi har en utfordring! Tiden for handling er nå. Vi må øke folkeopplysningen og involvere innbyggerne i en ny debatt om vår plass i Europa og vår fremtidige sikkerhet.