Introduksjon

Da president Bashar al-Assad ble avsatt tidligere denne uken, ble celledørene i det beryktede Sednaya fengselet åpnet for første gang. Dette ga innsyn til noen av de mest grusomme hemmelighetene i det syriske regimet.

For første gang fikk omverdenen se de mørke, labyrintaktige gangene som har vært hjemmet til utallige politiske fanger. Med hunder og lommelykter lette redningsmannskaper og pårørende i de dystre omgivelsene, først etter overlevende, så etter de døde.

Omar Alshogre: En overlever

En av de som fulgte med på videoene som sirkulerte på sosiale medier, er Omar Alshogre. I ti år har han levd med sitt eget mentale bilde av fengselet - et bilde han har malt fra de grusomme opplevelsene han selv erfarte i det som er kjent som Assads 'menneskelige slakteri'.

– Når man kom til Sednaya, var det som å være blind. Du ser ingenting, bortsett fra cellen din, forteller Alshogre til NRK.

Utslipp og frihet

29-åringen brøt ut i gledestårer da han så bildene av fangene som endelig løp ut i friheten etter å ha blitt løslatt. Dette skjedde etter at opprørere ledet av islamistgruppen Tahrir Hayat al-Sham (HTS) tok kontrollen.

Tortur og grusomhet

Alshogre ble smuglet ut av fengselet for ni år siden, etter tre år med politisk fangenskap der han veide kun 35 kilo ved løslatelsen. Selv om han ikke så mye av fengselet, husker han hvordan det luktet.

– Det er ikke vanskelig å huske lukten i Sednaya. Det luktet blod. Tortur skjedde daglig, og vaktene kom og drepte folk hver eneste dag. Dette var en del av vår hverdag der inne, sier han.

Han forteller at både menn, kvinner og barn ble utsatt for grusom tortur. Flere videoer som ble delt da fengselet åpnet, viste tragisk nok små barn som hadde blitt fanget der.

Alshogre beskriver også hvordan det oftere luktet brente kropper, et resultat av at regimet brente døde fanger for å skjule forbrytelsene sine.

Familiesøk og fortvilelse

Etter at fengselet ble åpnet, strømmet familiemedlemmer til stedet i håp om å finne sine kjære i live. Men på tirsdag ble leteaksjonen etter overlevende avsluttet. Mange ofre ble funnet, og videoer avslørte hvordan folk lette gjennom forbrente og vansirede lik i et desperate forsøk på å identifisere savnede familiemedlemmer.

Silence var også en del av hverdagen i Sednaya. Fangene fikk ikke snakke, og de måtte sitte i mørket og lytte etter vaktenes bevegelser.

– Hvis vi snakket, var det straff for oss. De kunne for eksempel nekte oss mat, noe som kunne være dødsdommen for en allerede utmattet person, forteller han.

Kamp for overlevelse

Som en konsekvens av det brutale regimet, ble mange fanger også utsatt for fysisk tortur, og livet i fengselet var en konstant kamp for å overleve.

Liv etter fengselet

Etter å ha fått behandling i Sverige i to år, begynte Alshogre å gjenvinne helsen. Han anser seg selv for å være en av de heldige, som fikk støtte fra andre fanger, leger, psykologer og advokater.

– De politiske fangene i Syria var 'Syrias beste mennesker', sier Alshogre, som nå lever et bedre liv i Stockholm. Han jobber i et transportfirma og er aktiv i Syrian Emergency Task Force, en gruppe som arbeider mot Assad-regimet.

Sorg og usikkerhet

Likevel er sorgen over familien hans som fortsatt er i Syria, tung. Hans søster og hennes barn har vært i Syria hele tiden, og han har ikke sett dem på over tolv år.

Mange syrere har begynt å returnere til hjemlandet, men for Alshogre er det ikke en mulighet.

– Syria er ikke trygt, det er ikke stabilt, sier han.

– Selv når det blir trygt, vil det ta tid. Jeg har jobb her, jeg har familie her. Det ville ikke bare være å dra tilbake.

Avslutning

Alshogres historie er et vitnesbyrd om overlevelse, mot og håp i en tid med alt annet enn fred.