I sin debatt mot en tilsynelatende passiv statsminister Støre, understreket Sylvi Listhaug at olje er «Norges viktigste næring», og posisjonerte seg som talsperson for «folk som jobber i næringen». Dette er en strategi som kan virke klok, særlig når man ser på at olje- og gassindustrien står for omtrent 200.000 arbeidsplasser og over 60 prosent av norsk vareeksport.

Men kan vi virkelig stole på at Fremskrittspartiet (Frp) er arbeidernes venn? Det å iføre seg en Equinor-hjelm i pressestunts i Nordsjøen gir ikke nødvendigvis argumentene for at partiet vil kjempe for industriarbeidernes interesser.

Vi må også spørre oss: Hva skjer den dagen fossil energi mister sin verdi? Energiskiftet mot fornybare kilder er allerede i gang og vil snart utkonkurrere fossilgass og olje. Hva vil skje med industriarbeidere i steder som Stord, Verdal og Egersund når etterspørselen etter fossil energi faller?

Folk innenfor industrien er klar over at vi må begynne å utvikle alternative næringer før det er for sent. Avanserte teknologier innenfor offshore vindkraft kunne vært en løsning. Men det er lite trolig at oljeinvestorer, som de som sitter med aksjer i Equinor, vil vente til energien tar slutt. Det er mye mer lønnsomt for dem å presse ut de siste dråpene av olje og deretter forlate Norge for å investere i mer lukrative markeder i land som Tyskland eller USA.

Sylvi Listhaug viser lite bekymring for den hellige gralen av norsk industriens fremtid. Hennes mål ser ut til å være mer knyttet til å bygge sin egne politiske karriere enn å sikre fremtiden for ansatte i norsk industri. Norske industriarbeidere trenger ikke bare snakk om olje og gass. De trenger en plan for reell industrialisering av landets ressurser.

Dessverre ser vi at Frp vil det motsatte. Det har blitt klart gjennom ulike debatter at partiet ønsker å kutte hele åtte milliarder kroner fra statsbudsjettets bevilgninger til industriutvikling. Listhaug hedrer «private investorer» (som nå kanskje har valgt å flytte sin virksomhet til Sveits?), og avviser tanken om at det norske fellesskapet bør ha en aktiv industripolitikk.

I motsetning til at flere land, inkludert USA og Kina, investerer stort i sin egen industri, virker Frp mer opptatt av å finansiere skattenedsettelser for de rike, snarere enn å bygge opp sterke næringer for alle. Dette spørsmålet om hvor penger skal hentes fra, står sentralt etter at partiet har satt seg fore å avskaffe formuesskatten, som i dag kun betales av 14 prosent av de mest velstående.

Selv om Listhaug har rett i at Støres politikk knyttet til strømkostnader ikke er bærekraftig for norsk næringsliv, er det viktig å huske at det var Frp som i sin tid bidro til byggingen av de omstridte strømkablene. Nøkkelen til Norges strømliberalisering kom fra deres egne beslutninger, til tross for advarslene fra flere hold, deriblant investoren Øystein Stray Spetalen.

Frp's energiminister på den tiden heiet faktisk på «dyrere strøm», noe vi nå opplever konsekvensene av. I mellomtiden prøver Frp å vinne tilbake stemmer fra velgere som protesterer mot de økonomiske utfordringene, samtidig som de forsøker å skjule sin egen rolle i å skape dem.