Under andre verdenskrig begikk den ukrainske geriljagruppen Den ukrainske opprørshæren (UPA) grusomheter som resulterte i massedrapet på titusenvis av polakker. Dette ble gjort i et forsøk på etnisk rensing av områder som tidligere var en del av Polen og nå utgjør deler av Ukraina.

Det anslås at mellom 60.000 og 100.000 polakker, særlig kvinner og barn, ble brutalt drept mellom 1943 og 1945. Denne mørke delen av historien, kjent i Polen som Volhynia-massakren, er fortsatt et sensitivt tema som skaper spenning mellom Warszawa og Kyiv, særlig i lys av den nåværende geopolitiske situasjonen.

Vurderingene av denne tragedien varierer mellom de to nasjonene; polske historikere har kategorisk beskrevet det som folkemord, mens noen ukrainske forskere sier det delvis kan tilskrives den langvarige polske undertrykkelsen av ukrainske nasjonale ambisjoner før krigen.

Trusler fra Polen

I et politisk klima preget av fornyet nasjonalisme, har Polen begynt å true med å blokkere Ukrainas tiltredelse til EU med mindre Ukraina tar ansvar for sine historiske synder og tillater gravearbeid og gjenbegravelser av ofrene for massakren. Polens forsvarsminister, Władysław Kosiniak-Kamysz, har uttalt at Ukrainas EU-medlemskap er underlagt oppfyllelsen av polske forventninger.

Ukraina svarer nå på denne pressen ved å prøve å dempe spenningene. Utenriksminister Andrij Sybiha har uttrykt at Ukraina er villig til å ta opp det vanskelige kapittelet i historien ved kommende møter i Warszawa, og diskutere praktiske løsninger for utgravingene.

Massakrene har vært et irritasjonsmoment i de polsk-ukrainske relasjonene i flere tiår, til tross for Polens klar støtte til Ukraina under den pågående krigen mot Russland. I fjor deltok Polens president Andrzej Duda og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i en minneseremoni i Lutsk, som signaliserte et ønske om forsoning.

Ukraina vil nå i 2025 søke etter ofrene for massakrene, men minner om Volhynia-massakren forblir et åpent sår for mange polakker, som har vokst opp med minner fra denne blodige fortiden. Inkluderingen av Stepan Bandera som en nasjonalhelt i Ukraina kompliserer også samtalene; han blir assosiert med både en helgenstatus blant nasjonalister og anklager om deltakelse i Holocaust.

Bandera er synonymt med det ukrainske nasjonale opprøret, men glorifiseringen av ham skaper sterke reaksjoner fra Russland og andre delegerte av det ukrainske regimet, og reflekterer den komplekse balansen Ukraina prøver å opprettholde mellom fortidens traumer og dagens utfordringer.

Polen forbereder seg også på fremtidige politiske valg, og det politiske klimaet tyder på at regjeringen i større grad vil fokusere på den historiske tilbakeholdenheten fra Ukraina, for å tilfredsstille både velgerbasen og de nasjonale ambisjonene. Dette vil utvilsomt påvirke det allerede skjøre forholdet mellom de to nasjonene.