Opptakten til COP29 i Baku, Aserbajdsjan, har utviklet seg til å bli en interessant, men betenkelig affære. Aserbajdsjan fikk vertsrollen etter at Putin la veto mot å arrangere møtet i vesteuropeiske land som støtter krigen i Ukraina. Dette har satt scenen for et oppgjør mellom Vesten og Resten.

Allerede på åpningsdagen gikk Aserbajdsjans president Ilham Alijev til angrep på den vestlige presse. Hva er det han frykter så mye?

Historisk sett bruker vestlig presse ofte sin frihet til å underbygge elitens narrativ. Avvikende stemmer, som klimarealister, blir ofte omtalt som klimafornektere og får sjelden mulighet til å presentere sine synspunkter i redaktørstyrte medier.

Siden startpunktet av den industrielle revolusjon har global temperatur steget med 1,1 grader Celsius, ifølge både klimalobbyen og klimarealistene. Samtidig har CO₂-konsentrasjonen økt fra cirka 300 ppm til 420 ppm i år - en betydelig, men ukontroversiell økning.

Klimalobbyens historie strekker seg tilbake til COP1 i Berlin i 1995, og fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Kyoto-protokollen i 1997, hvor 37 land og EU ble enige om å redusere klimagassutslippene. Problemene med å nå disse målene ble tydelige allerede i 2011, og skapte grunnlag for den påfølgende Parisavtalen i 2015.

Under Parisavtalen var målet å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt to grader, en ambisjon som ble utfordret av en gruppe små øystater som ønsket å holde økningen til 1,5 grader. Dette satte fokus på splittelsen mellom utviklingsland og industrilandene.

Den årlige klimakonferansen har utviklet seg til en arena for politisk debatt og interessekonflikter, der ulike nasjoner kjemper for egne interesser. Det som en gang var en dannet samtale om klima, har forvandlet seg til en klimapolitisk kampsport.

Greta Thunbergs aksjoner i 2018 markerte en betydelig utvikling i klimabevegelsen, som raskt ble kommersialisert til en industri. Skremselspropaganda om klimakrisen har spøkt i bakgrunnen.

Men møtet i Baku har fått mange til å spekulere på om vi nå ser begynnelsen på slutten for klimabevegelsen. Fraværet av viktige statsledere fra Vesten som EU-president Ursula von der Leyen, Frankrikes president Emmanuel Macron, og USAs president Joe Biden, kan tyde på at den politiske viljen er dalende.

I forkant av COP29 offentliggjorde tenketanken Clintel en kontroversiell uttalelse om at klimakrisen er over, og hevdet at klimaforskere har overdrevet effekten av CO₂ på globale temperaturer. Argumentet deres er at selv med nullutslipp fra alle land, vil temperaturen kun falle med 0,1 grad innen 2050, noe som ville koste trillions av dollar å oppnå.

Trump er på vei tilbake til det politiske rampelyset som president i USA, og mange frykter at han vil trekke landet ut av Parisavtalen. Dette kan gi verden en nødvendig tenkepause i jakten på klimamål.

Det er på høy tid at vi omprioriterer våre fokuser. Kampen for naturmangfold bør bli vår høyeste prioritet, mer enn en ensidig klimakamp. Kall det ustabilitet eller klimapolitisk strategi – nå er tiden inne for en virkelighetsorientert diskurs som kan forene både Vesten og Resten.