Innledning

Da Mount St. Helens i Washington hadde sitt katastrofale utbrudd i 1980, ble landskapet rundt påvirket på en skremmende måte. Lava, aske og vrakrester gjorde området ubeboelig, og det var åpenbart at naturen ville trenge mange år for å komme seg. Men hva skjedde da forskere fikk en sprø idé om at jordrotter kunne være svaret?

Utfordringen med restaurering

Planteveksten slet med å returnere til de karrige områdene som nå var dekket av sten og aske. Forskerne trodde imidlertid at selv om det øverste jordlaget var fullstendig ødelagt, kunne den underliggende jorden fortsatt ha livgivende mikroorganismer.

"Jordmikroorganismer er essensielle for å regulere næringssykluser og samarbeide med andre organismer, noe som igjen støtter restaureringen av økosystemene, selv i de tøffeste forhold," forklarte forskningsgruppen i sin artikkel.

Eksperiment med jordrotter

To år etter utbruddet tok forskerne saken i egne hender. De sendte lokale jordrotter på en eksperimentell dagstur for å se om de kunne bidra til å bringe den fruktbare jorden opp til overflaten.

"Vi anså dem gjerne som skadedyr, men nå var de våre små helter!" la Allen, en av forskerne, til. Rottene ble satt i kontrollerte områder for å grave i det døde landskapet.

Mirakuløse resultater

Effektene av deres korte opphold var intet mindre enn mirakuløse. Seks år senere oppdaget forskerne over 40 000 planter som blomstret der jordrottene hadde vært aktive. For sammenligning, omgivelsene forble stort sett karrige uten liv.

Langsiktig innvirkning

Etter 40 år viste det seg at de områdene hvor jordrottene hadde jobbet, fortsatt var preget av et imponerende mangfold. Studiene viste at de hadde beriket området med både bakterier og sopp, og gjort det i stand til å blomstre på nytt.

"Vi fant at selskapene i jorden var mer mangfoldige i områder med historisk jordrotteaktivitet enn i de omkringliggende urskogene," forklarte teamet. Dette viser hvor mye innvirkning en liten art kan ha på økosystemer.

Soppens rolle

Men nederlandsk forskning kunne ha ropt “vent litt!”, da svampene spiller en avgjørende rolle her også. Soppene hjalp skogen å gjenoppstå, til tross for de voldsomme ødeleggelser som oppstod etter utbruddet. Mykorrhizasoppene i furuskogene var avgjørende for å dra næringsstoffer fra det som tidligere hadde vært nåler og hjalp til med å opprettholde rask trevekst.

Konklusjon

Når de var vitne til de imponerende forskjellene mellom de friske områdene og de nødstilte, ytret hun: "Det var sjokkerende å sammenligne jorden i urskogen med det døde området."

Denne utrolige fortellingen om jordrotter og sopp viser oss hvordan naturen har en fantastisk evne til å regenerere seg – om vi bare gir den sjansen. Det er håp for andre ødelagte økosystemer i verden, gitt innsikt i slike uventede aktører.

Studien, som ble publisert i 'Frontiers in Microbiomes', utfordrer oss til å tenke nytt om naturens gjenopprettingsprosess – kanskje jorden trenger bare en sjanse til og litt hjelp fra de mest uventede vennene.