I en samtale med Tidens Krav deler John Marius Dybvik, senioradvokat ved Advokatfirmaet Øvrebø Gjørtz, sine erfaringer fra over 25 år i aktorens rolle. Dybvik har representert et variert spekter av menn som har begått overgrep mot unge slektninger, sjokkerende nok uten å ha bistått en eneste kvinne i lignende saker. "Det er ingen kvinner som står tiltalt i de aktuelle overgrepssakene jeg har håndtert," sier han. Dette avdekker et mønster der menn er sterkt overrepresentert, men han påpeker at mørketallene kan være store.

Mange spør seg hvordan man kan forsvare individer tiltalt for slike grusomme handlinger. "Som advokat tar jeg på meg en profesjonell rolle. Jeg forsvarer PERSONEN, ikke handlingene," forklarer Dybvik. Han understreker at hovedfokuset er på hvordan klientene hans stiller seg til anklagene og hvordan bevisene fremlegges.

Dybvik har jobbet med omtrent 150 saker relatert til seksuelle overgrep mot barn i sin karriere, og han beskriver de tiltalte som et "tverrsnitt av befolkningen". "Det er et skremmende mangfold av mennesker, og en del av dem er høyst tilsynelatende vellykkede individer," sier han, som stiller spørsmål ved eksisterende stereotypier rundt overgripere.

Statistikkene er sjokkerende: Mellom 98 og 100 % av voksne som forgriper seg på jenter, er menn. Det finnes også en større andel kvinner som overgriper mot gutter, men det er langt færre i forhold til menns overgrep mot barn. Dette peker mot et systemisk problem i samfunnet, der mange menn opplever å bli trigget av en skadelig "spenning", som hos Dybvik har ført til flere spørsmål om hvorfor slike overgrep finner sted.

Det finnes organisasjoner som tilbyr hjelp til de som har seksuelle interesser for barn, som ønsker hjelp for å unngå at disse interessene manifesteres i handlinger. Dybvik understreker at det er viktig å ta ansvar og søke hjelp. Behandling kan oppnås gjennom lavterskeltilbud som tilbyr anonymitet fra start.

Offentligheten har blitt mer bevisst på fenomenet med "pedojegere" som har oppstått i de senere år. Dybvik avviser imidlertid denne formen for privat rettshåndhevelse som uakseptabel. "Vi lever ikke i ville vesten," uttaler han, og kritiserer den potensielle volden som kan oppstå fra slike grupper. Dybvik etterlyser heller et mer strukturelt samfunnsengasjement for å bekjempe overgrep, fremfor å ta loven i egne hender.

Hans holdning er krystallklar: Ansvaret for å etterforske forbrytelser og for å beskytte både ofre og tiltalt ligger hos politiet og rettssystemet. Ingen har rett til å dømme noen uten en rettferdig prøve, og hver enkelt har rett til å bli ansett som uskyldig frem til det motsatte er bevist. Dette er krystallklart i en rettsstat, og Dybvik jobber hardt for å opprettholde disse prinsippene.