«Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen», står det i avslutningen av evangelieteksten for kommende søndag. Disse ordene er gravalvorlige og bør fremkalle selvransakelse hos alle som identifiserer seg som kristne.

For mange protestanter som er vant til å snakke om frelsesvisshet, kan det være uvant å erkjenne sårbarheten som følger med muligheten for å gå fortapt. Men risikoen er reell og ikke til å undervurdere.

Som de gamle romerne sa: «Memento Mori» – husk at du skal dø. Dette var en påminnelse til datidens helter om deres egen begrensning; selv de kunne ikke unngå døden.

Hvis vi ikke erkjenner muligheten for fortapelse, vil vi trolig også forsake behovet for frelse. Å overså risikoen for å bli adskilt fra Gud kan lede oss til å ta for gitt at vi alltid kan kalle oss Guds barn.

Det er derfor trist å se at syndsbekjennelsen har mistet dybden den en gang hadde; vi sier ikke lenger «Hellige Gud, himmelske far, se i nåde til meg, syndige menneske...». Dette redusere alvorligheten i vårt forhold til Gud.

Trosbekjennelsen minner oss hver søndag om at Jesus skal «komme igjen for å dømme levende og døde». Likevel er det ofte vanskelig å være bevisst dette i både forkynnelsen og den pågående kristne debatten.

I en av våre salmer synger vi: «Jeg råder vil alle i ungdommens dage, at de dog i tide må tenke seg om. Man kan ikke kalle de dager tilbake, man kan ikke vite når Gud holder dom.» Dette scenariet, hvor vi må stå til ansikt med Gud på dommens dag, er en realitet vi ikke kan skjule oss fra.

Vil vi følge Jesus, krever det både ydmykhet og ærefrykt. Det er viktig å kjempe mot tendensen til å se på oss selv som dommere i stedet for å erkjenne at det er Gud som til syvende og sist dømmer. I møte med Gud har selv de mest fromme av oss lite å skryte av.

Da jeg var barn i Bergen Frikirke, var det et bilde som hang over døren, med ordene: «Herren er vår Dommer, Herren er vår Lovgiver, Herren er vår Konge, Han skal frelse oss», hentet fra profeten Jesaja. Dette budskapet, som kan virke dystert, gir en dyp trøst midt i alvorlige tider – en påminnelse om at vi ikke er alene under dommen.

Det er også essensielt å tenke over de mange som lider under urettferdighet globalt, fra Nord-Korea til Ukraina. Mange av disse menneskene har ikke valgt sin skjebne. Deres fortvilelse forsterker vårt ansvar som troende – vi må arbeide for rettferdighet og barmhjertighet.

Profenens budskap minner oss på at tilflukt i Gud gir oss trygghet i møte med dommerne av denne verden. De makthaverne som dømmer, lovgiverne, og lederne, har et stort ansvar, og det er de som kan påføre oss store vanskeligheter.

Selv merker jeg at det har blitt viktigere for meg å tegne korsets tegn over meg. Dette er en god og gammeldags skikk som noen protestanter har mistet forbindelsen til. Jeg gjør det ikke ut fra egen fromhet, men fordi jeg innser at det finnes krefter i meg som drar meg bort fra Gud. Dette tegnet signaliserer mitt ønske om å stå med Jesus Kristus!

En sang som har berørt meg dypt de siste årene er «Cornerstone», opprinnelig skrevet på 1800-tallet. Verset «When he shall come with trumpet sound, oh, may I then in Him be found» minner oss på alvoret i vår tro.

Den kommende søndagen er en tid for selvransakelse, ikke bare av andre, men også av oss selv. Som den avdøde teologiprofessor Hans Kvalbein sa: «Kirkens kall er å mane sine egne til våkenhet og innby enda flere til festen. Brudgommen lar nok vente på seg, men han kommer.»

Vi har en viktig oppgave som troende - å forberede oss, dele budskapet og sørge for at vi ikke går glipp av muligheten til å være med når han kommer. I spenningen av alvor og håp, la oss huske at det er bedre å bli dømt av Gud enn av de som er store i denne verden.