Kritikk av stort forlag: — Man føler seg lurt

Seniorforsker Anne-Kristin Løes ved NORSØK (Norsk senter for økologisk landbruk) forteller at hun ofte mottar flere tilbud fra MDPI, verdens største åpen tilgang-forlag. I løpet av en enkelt dag kan hun bli kontaktet med forespørsel om å skrive artikler til forskjellige tidsskrifter og deres spesialutgaver.

Det har blitt åpnet spesialutgaver om temaer hun jobber med, som «Aquatic Environment Microorganisms» og tidsskriftet Fermentation som feirer tiårsjubileum med rabatterte publiseringsavgifter som kan nå opp til 26 000 kroner per artikkel.

Til tross for de lukrative tilbudene er Løes skeptisk. Hun er bekymret for kvaliteten på vurderingene av artiklene. Mens MDPI lover tilbakemelding innen to uker, er hun usikker på hvordan de kan opprettholde en så rask vurderingsprosess.

— Tilbakemeldingene jeg har mottatt er ikke nødvendigvis feil, men de er altfor generelle, sier Løes. Dette har fått henne til å lure på om det virkelig er kompetente fagfeller som vurderer artiklene.

MDPI har over 455 tidsskrifter og kontorer i tolv land, men størsteparten av driften foregår i Kina. Det er ikke ukjent at forlaget har vært under kritisk søkelys i flere sammenhenger, med beskyldninger om å prioritere kvantitet over kvalitet.

Norske forskere betalte over 14,6 millioner kroner for publisering i MDPI-tidsskrifter i fjor, og det er nå 249 av deres tidsskrifter som er godkjent i Norge, hvilket betyr at mange av utgifter dekkes av offentlige midler. Selv om noen institusjoner har avtaler som gir rabatter, er det ikke alle norske forskningsmiljøer som er med.

Problemer med kvalitetskontroll

I oktober ble åtte MDPI-tidsskrifter midlertidig fjernet fra DOAJ, en viktig database for indeksering av åpen tilgang-tidsskrifter, på grunn av bekymringer om kvaliteten. Dette har skapt en diskusjon om kvaliteten på det som publiseres i MDPI-tidsskrifter. Løes betegner det som en 'fastfood'-tilnærming til publisering, der innleggene sentreres om å få ut mest mulig innhold på kort tid, snarere enn å fokusere på de mest relevante og kvalitetssikrede forskningsartiklene.

Forskere som Jonas Kristiansen Nøland fra NTNU har også uttrykt sin bekymring, og påpeker at praksisen kan være skadelig, spesielt for unge forskere. Mange unge akademikere kan bli lokket inn i oppdrag som redaktører for spesialutgaver, noe som kan virke smigrende men som de kanskje ikke er forberedt for.

MDPI annonserte i fjor utgivelsen av mer enn 65.000 spesialutgaver, såkalte 'special issues', noe som gir inntrykk av at de ikke er så spesielle lenger. Denne informasjonen, kombinert med bekymringer fra flere forskere, indikerer at kvalitetssystemet hos MDPI kan være mangelfullt.

Ifølge bibliotekar Jan Erik Frantsvåg fra UiT Norges arktiske universitet, ser man at MDPI har mistet kontrollen over kvaliteten, og han er sikker på at det er publisert artikler som ikke burde ha sett dagens lys. Deres vurderingsprosesser har skapt debatt, og mens noen forskere rapporterer om grundige tilbakemeldinger, har andre opplevd det motsatte.

Oppsummering

Det er klart at diskusjonen rundt MDPI og dets praksis fortsatt er i full gang. Det reises spørsmål om forlagets langsiktige troverdighet, og hva dette betyr for forskningspubliseringen i Norge. Har MDPI en fremtid, eller vil de bli sett på som en forlegger der kvantitet overgår kvalitet? Kritikken vil helt sikkert fortsette, og forskere må nøye vurdere hvor de velger å publisere sin forskning.