Kortversjonen

Marita, en utviklingshemmet kvinne, ble i 2023 flyttet 45 mil fra Herøy på Sunnmøre til Toten, noe som har utløst sterk kritikk mot både kommunen og statsforvalteren. Ifølge en tekstmelding fra kommunedirektøren, var statsforvalteren "löpende orientert" om flyttingen, noe som setter spørsmål ved habiliteten deres i behandlingen av klagen fra Maritas familie.

Saken har nå blitt klaget inn til Sivilombudet for andre gang, og familiens advokat, Espen Rekkedal, er skeptisk til statsforvalterens evne til å være en upartisk klageinstans. Statsforvalteren har, ifølge Rekkedal, bekreftet vedtaket til Herøy kommune, til tross for at advokaten ba om at flyttingen skulle settes på vent inntil klagen ble behandlet.

Denne kontroversielle flyttingen skjedde midt i en akutt bemanningskrise på Maritas tidligere bosted, og foreldrene fikk ikke vite om flyttingen før den skjedde. I tillegg til dette har det blitt avdekket at kommunen allerede hadde inngått avtaler med tjenesteleverandører på Toten før klagen selv ble behandlet.

Fylkeslegen i Møre og Romsdal har avvist at de ble informert underveis i prosessen, og kommunedirektøren har nå innrømmet at det kan ha vært misforståelser rundt kommunikasjonen om flyttingen.

Det har blitt reist spørsmål om kommuneadvokaten kan ha vært involvert, og om statsforvalteren derfor var inhabil i saken. Dette undergraver tilliten til både kommunen og statlige instanser som skal beskytte enkeltpersoner i sårbare situasjoner.

Maritas verge har også uttalt at kommunen trolig fikk signaler fra statsforvalteren før flyttingen, og at kommunen fryktet negative konsekvenser av å sende Marita tilbake etter flyttingen.

Rekkedal planlegger nå å sende inn en ny klage til Sivilombudet etter at en ny beslutning om å flytte Marita til Ålesund, i stedet for hjem, ble gjort. Dette har ført til krav fra både Norsk forbund for utviklingshemmede og Pårørendeunionen om en gransking av de ufrivillige flyttingene.

Det foreligger bekymringer om hvorvidt kommunen faktisk har gjort et reelt forsøk på å få Marita hjem, og jusprofessorer har påpekt at statsforvalteren kan ha vært en del av problemet ved at de muligens har gitt åpenbare signaler som bidro til flyttingen.

Involveringen av statsforvalteren i kommunale vedtak og evnen til å ivareta brukerens beste i slike prosesser, vil trolig føre til ytterligere debatter om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne i Norge.

Maritas familie fortsetter kampen for å gi henne en tryggere tilværelse, og mange frykter at denne saken kan være et symptom på et større problem i det norske velferdssystemet.