Den siste utviklingen i Midtøsten, spesielt krisen i Israel og Gaza, har avdekket en skremmende naivitet i den norske regjeringens reaksjoner. Den 7. oktober 2023 ble Israel utsatt for et brutalt angrep som resulterte i drapet på over 1200 uskyldige sivile, men til vår store overraskelse kom det ingen kondolanse fra regjeringen. Hvor er vissheten om menneskelig liv?

Norge, som en del av NATO, har tidligere engasjert seg i konflikter som Afghanistan, men her synes vi å miste perspektivet. Det er meningsløst å vite at FN, som ofte skal være en fredsmegler, har vist seg å være mer opptatt av politiske spill enn av å stå opp mot reell vold og aggresjon.

Det er foruroligende å se demonstrasjoner i europeiske storbyer som tar til orde for angriperen, til tross for at de har angrepet Israel uten noen form for provokasjon. Hvor ble det av prinsippet om å verne om liv og rettigheter, uavhengig av nasjonalitet?

Historisk har proklamasjoner om vern av livet i konfliktzonen vært ignorert fra flere sider, inkludert terroristorganisasjoner som Hamas, som undergraver muligheten for fred ved å velge krigen fremfor konstruktiv dialog. Det er viktig å understreke at Hamas' ledelse har avvist enhver forhandling, og dermed holdt Russland eller Iran i hånden, og har i stedet utviklet Gaza til en stat av terror og konflikt.

Selv om utenriksministeren taler om en tostatsløsning, er dette langt på vei en utopisk drøm, ettersom Gaza i dag styres av en organisasjon som ikke ønsker fred, men krig. Gaza skulle ha vært en blomstrende base for samarbeid og utvikling, men Hamas har nøytralisert alle muligheter for vekst. Det må være lov å spørre: Hvordan kan man forvente å oppnå fred med partnere som har som mål å utslette sitt motpart?

Israels defensive handlinger blir anklaget for folkemord, men bevisene for en slik påstand er overveiende ubekreftede, basert på manipulerte narrativer og bilder av lidelse som enkelt kan konstrueres men som ikke reflekterer den komplekse virkeligheten. Det er spektakulært hvordan kjente medier utrolig nok sjelden vurderer Hamas’ rolle i å forårsake lidelse på Gaza. Den menneskelige pris, som nå igjen tvinges fram, blir avledet av politiske spill, der hensyn til folket ble plassert til side for ideologiske motiver.

I stedet for å kritisere Israel, burde vi kanskje peke ut de virkelige skurkene i denne konflikten. Den arabiske liga har sabotert enhver mulighet til å gi palestinerne et stabilt liv ved å holde dem som politiske brikker. Nasjonen kunne enkelt ha absorbert flyktningene fra 1948, men valgte isteden å nekte dem en integrert fremtid. Dette er ikke nødvendigvis et norsk eller vestlig problem, men en kompleks realitet som bør vurderes i diskusjoner.

For å avslutte, det er på tide at Norge og det internasjonale samfunnet vurderer sine egne meninger og praksiser i lys av de faktiske hendelsene i Israel og Gaza. Det kan ikke forventes at en nasjon som Israel skal countrere angrep med åpne armer, og det vi behøver er en kritisk refleksjon over vår egen naivitet.

For at vi skal kunne bidra konstruktivt, må vi kreve en mer nyansert tilnærming som omfavner realitetene på bakken, fremfor en svart-hvitt fremstilling. Det er på tide å gi opp med å være passive tilskuere til denne tragedien og handlingene til de som drar fordel av uroen.